Leo Joshua Eitinger

Leo Joshua Eitinger ankom Norge 17. november 1939. Han ble født i Tsjekkia, men ble etter den tyske invasjonen av Sudetenland utsatt før økende forfølgelse. Med kontakter i Nansenhjelpen bidro Eitinger til at tsjekkiske barn kunne sendes til Norge, og på andre forsøk fikk han selv flykte til Norge med hjelp fra den humanitære organisasjonen. 

Fremme i Norge fikk Eitinger dele en liten leilighet i Oslo sammen med noen andre tsjekkiske flyktninger. Fem måneder senere var krigen i Norge et faktum, og følget måtte igjen flykte: først til en hytte i Gudbrandsdalen, senere til Nesjestranda ved Molde.

Før invasjonen hadde Eitinger fått stilling som assistentlege ved Rønvik mentalsykehus i Bodø. Fra Nesjestranda reiste han derfor videre til et sønderbombet Bodø, hvor han jobbet til november samme år. Da mistet han retten til å praktisere og han returnerte til det gjenværende følget på Nesjestranda.

15. mars 1942 fikk Eitinger en telefon fra den lokale lensmannen. Følget måtte dra til politiet for å gjennomføre et avhør. Etter rådføring med Nansenhjelpen bestemte de seg for å høre på lensmannen, og 16. mars 1942 befant Leo Eitinger seg om bord på en båt på vei til Gestapo i Ålesund.

Fra Ålesund ble Eitinger sendt videre til Vollan fengsel i Trondheim, og deretter til Falstad. Forholdene var elendige, og Eitinger endte i juli 1942 opp på Levanger sykehus med skarlagensfeber. Han ble truet med at ti medfanger ville bli skutt som represalie dersom han forsøkte å rømme. Under sykehusoppholdet fikk Eitinger mye besøk fra lokalbefolkningen, og noen tilbydde å arrangere «en tur over fjellet» for han. Med truslene i bakhodet fikk ikke Eitinger seg til å takke ja, og etter tre og en halv måned på sykehuset ble han sendt tilbake til Falstad.

25. november 1942 ble jødene fra Falstad sendt til Vollan fengsel. Derfra ble de sendt til jernbanestasjonen i Trondheim, hvor de ble tilsluttet av kvinnene og barna som hadde blitt arrestert 24.-25. november. Med toget blir de transportert til havna i Oslo, men togtransporten nådde ikke frem til Donau i tide. De endte derfor opp på Bredtveit, i påvente av en ny deportasjonstransport.

25. februar 1943 var Leo Eitinger, sammen med 157 andre jøder, om bord «MS Gotenland». I Tyskland ble de norske jødene samlet i synagogen Berlin-Levetzowstrasse, før de ble sendt videre til Auschwitz.

I Auschwitz jobbet Eitinger som lege. I et leirsystem hvor de tyske legene prøvde å ta liv, jobbet Eitinger for det motsatte gjennom lure løsninger i papirarbeidet og medmenneskelighet.

6. april 1945 ble Leo Eitinger meldt død av akutt hjertesvikt. Men Leo var ikke død. Hans legepraksis i fangenskap reddet sannsynligvis livet hans.

26. januar 1945 ble Eitinger overført til Buchenwald, hvor han satt til freden.

Tilbake i Norge begynte Eitinger raskt å jobbe som lege igjen. Målet hans var å bli psykiater, og i 16 år ledet han Universitet i Oslos psykiatriske klinikk. I 1978 ble han takket for innsatsen i psykiatrien og for Norge ved at Kongen utnevnte Eitinger til Kommandør av Den Kongelige St. Olavs Orden.

Leo Eitinger giftet seg med Elisabeth ("Lisl") Kohn (1914-1999). Paret fikk ingen barn. I 1984 opprettet de Lisl og Leo Eitingers fond, og fra dette fondet deler Universitetet i Oslo årlig ut en menneskerettighetspris.