Jens Einar Müller

Da Norge ble okkupert av tyske styrker i april 1940 var Müller student i Sveits. Like etter besluttet han å dra til Storbritannia og dro videre til Canada, hvor han fikk opplæring som pilot i treningsleiren Little Norway. Etter dette ble han beordret til å delta i operativ flyging (No. 52 OTU (Operational Training Unit) for deretter å bli utplassert i Skvadron 331, hvor pilotene var norske.

Den 19. juni 1942 var Jens Einar Müller på oppdrag med 331 skvadron, som opererte på lag med 222 skvadron. De hadde som oppdrag å senke skip langs kysten av Nederland og Belgia.

De to skvadronene befant seg ved Scheldt-deltaet, da de ble angrepet av tyske jagerfly. Müllers fly ble skutt ned under dette angrepet, 2-3 kilometer fra kysten. Etterpå foretok Müller en buklanding i sjøen og berget seg videre ved hjelp av en oppblåsbar livbåt og nødutstyr.

I Storbritannia ble det antatt at Müller var død da han ble skutt ned. Likevel skulle det senere, den 20. juli 1942, nå frem en beskjed om at han var i live.

Han tilbrakte 64 timer i sjøen med livbåten før han kom seg i land. Han hadde da som mål å nå frem til den nederlandske eller belgiske motstandsbevegelsen. Isteden ble han tatt til fange av tyske styrker, like ved kysten. Etter arrestasjonen ble han fraktet til en tysk flybase i Nordvest-Frankrike, ved en by kalt Saint Omer.

Kort tid etterpå ble han transport med tog, med væpnet eskorte, helt til de nådde Frankfurt am Main i Tyskland. Det neste fangestedet han var plassert i var Durchgangslager Luft I (Dulag I), ved byen Oberursel, nord for Frankfurt am Main i Tyskland. Leiren var et midlertidig oppsamlingssted for RAF-flygere som var havnet i fangenskap. Når antallet krigsfanger i leiren nådde 80 ble de, ifølge Müller, sendt videre til en såkalt Stammlager. Det kunne vanligvis ta 14 dager.

Selv om det under forhør ble forsøkt å hale ut sensitive opplysninger ut av Müller fikk krigsfanger, ifølge Müller, god behandling i leiren. De hadde bad, kantine, bibliotek og muligheter til å kjøpe varer. I tillegg hadde leiren gode forbindelser til Røde Kors, som sendte matvarer til krigsfangene fra Storbritannia, via Sveits. Hver krigsfange kunne da motta én fem-kilos pakke hver uke.

Den neste leiren Müller ble sendt videre til, etter en lengre togreise, var Stammlager Luft III (Stalag Luft III), som befant seg sørvest for byen Żagań, i Vest-Polen (daværende tysk navn: Sagan).

Dette var en leir med piloter i fangenskap fra flere allierte land, som Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Polen. Også i Stalag III fikk fanger en god behandling da de hadde egen kantine, bibliotek, samt at de kunne sende post hjem og mottok pakker fra Røde Kors.

I løpet av få dager oppdaget Müller at hans fangekamerater drev med utgraving av en tunnel under en av brakkene i leiren. Han hadde kommet midt i en periode da det ble gjennomført flere mindre slike prosjekter, hvor krigsfanger i leiren eksperimenterte med ulike metoder for å organisere fluktforsøk.

I Stalag III deltok Müller fra et tidlig stadium aktivt i gravearbeid, reparasjon av utstyr til utgraving og med pumping av luft inn i tunnelene.

Etter hvert fikk han selskap av flere norske piloter som kom til leiren. De første som ankom var Halldor Espelid og Per Bergsland (med kallenavnet «Pete»). Deretter fulgte Jan Staubo, som hadde blitt skutt da han forsøkte å flykte under togtransporten til leiren. Den fjerde var Hans Kjell Hansen, som ble løslatt som del av en fangeutveksling i 1943.

Etter en periode ble mange av fangene flyttet over i en nybygd leir ved siden av. Der ble organiseringen av flukt og tunnelbyggingen endret fundamentalt.

En helt ny arbeidsdeling ble innført, hvor flere fangegrupper fikk spesialiserte oppgaver, og alle utgravinger ble styrt av en enhetlig komité med kun én leder med kallenavnet «Big X». Tre tunneler ble gravd ut i den nye leiren, kalt «Tom», «Dick» og «Harry».

Müller fikk ansvar for å lage tre luftpumper og vogner for å frakte sand ut fra tunnelene. De andre nordmennene i leiren bidro med graving, sying av fluktklær, snekkerarbeid og vakthold.

Etter hvert kom det et stort antall amerikanske piloter til leiren, noe som førte til at leiren ble overfylt. Som en følge av dette ble det bygget nye brakker til amerikanerne.

Det var i denne perioden de norske krigsfangene flyttet inn på samme rom. Etter hvert befant det seg 14 nordmenn i leiren.

Etter nyttår 1944 bestemte «Big X» seg for at tunnelen «Harry» skulle graves ferdig og brukes til en organisert flukt.

Da flukten gjennom «Harry» nærmet seg ble 150 mann plukket ut via loddtrekning, som hadde tillatelse til å rømme. Hver fange ble gitt et nummer som viste når de kunne gå inn i tunnelen.

Alle som skulle flykte mottok spesialsydde sivile klær, og de ble gitt 160 riksmark og falske identitetspapirer. I forkant skulle også fangene øve inn en dekkhistorie. Identitetspapirene var spesialutformet til å kunne brukes på ulike stadier av reisen fangene hadde planlagt å gjøre.

Blant de 150 som hadde tillatelse til å flykte var de fire nordmennene Müller, Bergsland, Espelid og Nils Jørgen Fuglesang.

Flukten skjedde om kvelden 24. mars 1944. Hver fange måtte stå og vente på tur i en brakke hvor alle var samlet. Én for én ble fangene trukket gjennom tunnelene på en vogn som beveget seg over en skinnegang.

I utgangspunktet var det planlagt at tunnelen skulle strekke seg helt inn under skogen som var bortenfor leirgjerdet. Men det hadde blitt gjort en feilberegning og utgangen av tunnelen befant seg ikke langt fra gjerdet.

Det innebar at fangene var synlige når de løp fra utgangen til skogbrynet. Det ble derfor utplassert en vakt som kunne fortelle dem når kysten var klar. Et av vakttårnene var plassert bare 30 meter fra tunnelutgangen.

Da Bergsland og Müller kom seg ut av tunnelen dro de straks til nærmeste togstasjon og kjøpte billetter til et tog som tok dem til Frankfurt am der Oder. Når de ankom der kjøpte de billetter til et ekspresstog som gikk til byen Kostrzyn nad Odrą (Daværende tyske navn: Kustrin). I denne byen ble deres identitetspapirer undersøkt for første gang av tyske myndigheter.

Fra Kostrzyn nad Odrą tok de toget til Szczecin (Daværende tyske navn: Stettin). Da de hadde ankommet gikk de til en hemmelig adresse i byen, som de hadde fått oppgitt av leirledelsen som et sted hvor de kunne få hjelp til å flykte videre. Etter noen komplikasjoner fant de omsider en svensk sjømann var villig til å smugle de to om bord på et skip som skulle seile til Gøteborg.

De fulgte sjømannen til havna, hvor han fant måter de to kunne gå inn i havneområdet og gjemme seg uten å bli oppdaget. Sjømannen forlot dem og ga dem beskjed at de måtte komme seg om bord på egen hånd. Men på grunn av tåke klarte de ikke å identifisere hvilket skip de skulle reise med og det svenske skipet seilte derfor videre uten dem.

For å komme ut av havna måtte de på en kontrollpost late som om de jobbet som elektrikere på et av skipene i havna.

En dag senere traff de på nytt to nye svenske sjøfolk som var villige til å smugle dem om bord på sitt skip. Sjøfolkene ledet an gjennom to politikontroller, noe som gjorde at de to nordmennene ble oppfattet å være sjøfolk og de trengte ikke å vise identitetspapirene sine. På stasjonen så de også en av sine medfanger fra Stalag Luft III, Rene Marcinkus, uten at de tok kontakt.

Da Müller og Bergsland kom om bord på det svenske skipet måtte de gjemme seg fra kapteinen og resten av mannskapet. De to svenske sjøfolkene stolte ikke på at deres kolleger ikke ville avsløre flyktningene.

Like før skipet forlot havnen var de to nær ved å bli avslørt av en tysk skipsinspektør, selv om de hadde gjemt seg i skipets søppelrom.

Da skipet ankom Gøteborg bestemte Müller og Bergsland seg for å unngå svensk politi og heller oppsøke den britiske konsulen i byen. De to svenske sjøfolkene ledet an som før og fikk dem trygt gjennom grensekontrollene.

Etter å ha kommet i kontakt med den britiske konsulen blir de sendt videre til den britiske legasjonen i Stockholm, hvor de rapporterte hva de hadde opplevd.

De to svenske sjøfolkene fikk da belønning for å ha reddet to RAF-piloter.

Etter ti dagers ventetid ble Müller og Bergsland flydd tilbake til Storbritannia fra Bromna flyplass. De fløy tilbake over Skagerrak og Nordsjøen, til Skottland. Dette skjedde med raske Mosquito-fly med rom for kun én passasjer. Müller og Bergsland landet med én times mellomrom.

Neste dag, den 8. april, var de på vei med tog til London.

De to dro senere over Atlanterhavet for å bli flyinstruktører i Canada, ved Little Norway.  Først under reisen tilbake fikk de vite hva som hadde skjedd med de andre fangene som forsøkte å flykte fra Stalag Luft III.

83 fanger klarte å flykte gjennom tunnelen, fire av dem ble tatt ved tunnelutgangen. 67 krigsfanger klarte å flykte videre, men bare tre av dem kom seg ut av Tyskland og tilbake til Storbritannia.

50 av fangene ble senere arrestert og henrettet av Gestapo mens 23 fanger fikk vende tilbake til Stalag Luft III.

Espelid og Fuglesang var blant dem som ble henrettet, etter de hadde blitt arrestert i byen Flensburg, ved den danske grensen.

Det viste seg senere at Müllers canadiske kjæreste, Alice Patricia Tayler, senere hetende Trafford, hadde giftet seg med en annen da han var tilbake i Storbritannia, fordi hun trodde han var død.

Da krigen var over vendte Müller tilbake til Norge og ble ansatt som sivil pilot av flyselskapet DNL, hvor han gjorde hovedsakelig transatlantiske flygninger.