Den store flukten fra Stalag Luft III

Allierte piloter som var tatt til fange etter å ha blitt skutt ned over det nazi-okkuperte Europa ble først transportert til en midlertidig transittleir.  Den største av disse leirene var Durchgangslager Luft I (Dulag I), ved byen Oberursel, nord for Frankfurt am Main i Tyskland. 

Fanger i Dulag I fikk rimelig god behandling. De hadde bad, kantine, bibliotek og muligheter til å kjøpe varer. I tillegg hadde leiren gode forbindelser til Røde Kors, som sendte matvarer til krigsfangene fra Storbritannia, via Sveits. Hver krigsfange kunne da motta én fem-kilos pakke hver uke.

Etter noen uker ble de allierte krigsfangene sendt videre til Stammlager Luft III (Stalag Luft III), som befant seg sørvest for byen Żagań, i Vest-Polen (daværende tysk navn: Sagan).

Dette var en leir med piloter i fangenskap fra flere allierte land, som Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Polen. I juni 1944 var det over 10 000 offiserer fanger i leiren. Også i Stalag III fikk fanger en god behandling da de hadde egen kantine, bibliotek, samt at de kunne sende post hjem og mottok pakker fra Røde Kors.

Det var svært utbredt at et stort antall av fangene i Stalag III deltok i fluktorganisering i mange varianter. Et viktig satsingsområde for krigsfangene i leiren var at de eksperimenterte med ulike metoder for å grave ut flukttunneler.

Ny leir, nye tunneler

I 1943 ble mange av fangene flyttet over i en nybygd leir like ved det gamle leirområdet. Enkelte fanger som hadde midlertidig blitt sendt til Polen, vendte da tilbake, men de måtte bo i den gamle leiren.

I den nye leiren ble organiseringen av flukt og tunnelbyggingen endret fundamentalt. En helt ny arbeidsdeling ble innført, hvor flere fangegrupper fikk spesialiserte oppgaver, og alle utgravinger ble styrt av en enhetlig komité med kun én leder med kallenavnet «Big X», som egentlig het Roger Bushell. Dette var en person med gode evner for koordinering, som var utdannet advokat før han ble pilot.

Før dette skjedde var tunnelbygging og fluktorganisering kontrollert av mange små og uavhengige grupper. Lederne i komiteen var de som hadde fullmakt til å godkjenne fluktplaner. For lite gjennomtenkte ideer fra nykommere ble avvist.

Tre tunneler ble gravd ut i den nye leiren, kalt «Tom», «Dick» og «Harry». Sistnevnte var den lengste og var 110 meter lang og ble gravd på 9 meters dyp. 600 fanger deltok i utgravingene. Inngangene til tunnelene var kamuflert på en kløktig og avansert måte.

Tyske vakter som tok imot bestikkelser i form av sigaretter og Røde Kors-mat sørget for leveranser av verktøy og annet materiell som var nødvendig for å opprettholde det hemmelige arbeidet.

Under utgravingen ble sand fra tunnelene spredd utover stiene i leiren, som inneholdt samme type sand som den som var under bakken. Fangene hadde da spesialsydde poser som gjorde at de kunne slippe ut sand i passende øyeblikk.

Det fant sted flere mislykkede fluktforsøk. Et av dem foregikk ved at en gruppe forsøkte å flykte ved å late som om de skulle delta i avlusning utenfor leirområdet. En fange forsøkte å flykte ved å late som om han var en tysk soldat, ved hjelp av en falsk uniform han hadde sydd selv. Et annet eksempel er da en gruppe fanger forsøkte å hoppe over piggtrådgjerdet mens vakter var avledet av et fingert slagsmål mellom fanger.

Til sist ble tunnelen med kallenavnet «Tom» oppdaget av de tyske vaktene. Den hadde blitt gravd helt ut til leirgjerdet og hadde egen belysning, luftforsyning og skinnegang.

Da slike forsøk ble oppdaget ble fangene straffet med husransakelser om natten eller på morgenen. Straffen mot enkeltpersoner for fluktforsøk var 14 dager med kun mat og vann.

Da «Tom» ble avslørt stanset også arbeidet med de to arbeidet, men det skyldtes også at det var dårlig vær i desember.

Müller fikk ansvar for ansvar for å lage tre luftpumper og vogner for å frakte sand ut fra tunnelene. De andre nordmennene i leiren fikk ansvar for graving, sying, snekkerarbeid og vakthold.

Etter hvert kom det et stort antall amerikanske piloter til leiren, noe som førte til at leiren ble overfylt. Som en følge av dette ble det bygget nye brakker til amerikanerne.

Under byggingen av nye brakker ble det også oppført en brakke som skulle fungere som teater for 3-400 personer. Amatørteater ble da en svært populær fritidsyssel blant fangene, noe som tok opp mange ressurser.

Via radio kunne fangene høre nyheter. Nyhetene ble lest høyt for fanger i brakkene.

Fangene kunne de høre og oppleve allierte fly som bombet tyske byer i nærheten, da måtte de slå av all belysning.

Fortgang i utgraving

Etter nyttår 1944 bestemte «Big X» seg for at fangene skulle arbeide med tunnelen «Harry» igjen. Planen var da at de skulle grave ut tunnelen så raskt at de tyske fangevokterne ikke ville klare å reagere raskt nok.

Men det hadde da oppstått et problem ved at snødekket på bakken forhindret at de kunne spre sanden der. Sanden måtte derfor flyttes til en annen tunnel. Når denne tunnelen var fylt ut, skulle den flyttes under teaterbygget.

Gravingen av «Harry» skjedde under flere skift mellom oppstillinger kl. 10.00 og 16.00. Etter hvert forsvant snøen. Da ble sand spredd utover stiene i hele leiren, men organisert i bestemte ruter, så det ikke skulle bli for påfallende.

Da flukten gjennom «Harry» nærmet seg ble 150 mann plukket ut via loddtrekning, som hadde tillatelse til å rømme. Hver fange ble gitt et nummer som viste når kunne gå inn i tunnelen.

Alle som skulle flykte mottok spesialsydde sivile klær, 160 riksmark hver og falske identitetspapirer. Det ble også i forkant forberedt en dekkhistorie som alle skulle øve inn. Papirene var spesialutformet til å kunne brukes på ulike stadier av reisen fangene hadde planlagt å gjøre.

Flukten fra leiren

Flukten begynte på kvelden 24. mars og fortsatte ut natten 25. mars, i 1944. Hver fange måtte stå og vente på tur i en brakke hvor alle var samlet. Én for én ble fangene trukket gjennom tunnelen på en vogn som beveget seg over en skinnegang.

I utgangspunktet var det planlagt at tunnelen skulle strekke seg helt inn under skogen som var bortenfor leirgjerdet. Men det hadde blitt gjort en feilberegning og utgangen av tunnelen befant seg ikke langt fra gjerdet.

Det innebar at fangene var synlige når de løp fra utgangen til skogbrynet. Det ble derfor utplassert en vakt som kunne fortelle dem når kysten var klar. Et av vakttårnene var plassert bare 30 meter fra tunnelutgangen.

76 krigsfanger klarte å flykte fra Stalag Luft III, men bare tre av dem kom seg ut av Tyskland og tilbake til Storbritannia. 69 av fangene hadde blitt innhentet og arrestert 29. mars, fire døgn etter flukten startet.

50 av fangene, som kom fra 12 forskjellige land, ble henrettet. Dette skjedde på direkte ordre fra Hitler. De øvrige fikk vende tilbake til Stalag Luft III.

Nordmenn som flyktet fra Stalag III

Den første nordmannen som havnet i fangenskap i Luftwaffes krigsfangeleirer var Jens Einar Müller. Den 19. juni 1942 var Jens Einar Müller på oppdrag med 331 skvadron, som opererte på lag med 222 skvadron. De hadde som oppdrag å senke skip langs kysten av Nederland og Belgia.

De to skvadronene befant seg ved Scheldt-deltaet, da de ble angrepet av tyske jagerfly. Müllers fly ble skutt ned under dette angrepet, 2-3 kilometer fra kysten. 

Han tilbrakte 64 timer i sjøen i en livbåt før han kom seg i land. Han ble da raskt tatt til fange av tyske styrker, like ved kysten. Etter arrestasjonen ble han fraktet til en tysk flybase i Nordvest-Frankrike, ved en by kalt Saint Omer.

Kort tid etterpå ble han transport med tog til Frankfurt am Main i Tyskland. Det neste fangestedet han var plassert i var Durchgangslager Luft I (Dulag I).

Selv om det under forhør ble forsøkt å hale ut sensitive opplysninger ut av Müller fikk krigsfanger, ifølge Müller, god behandling i leiren. 

Den neste leiren Müller ble sendt videre til, etter en lengre togreise, var Stammlager Luft III (Stalag Luft III).

I løpet av få dager oppdaget Müller at hans fangekamerater drev med utgraving av en tunnel under en av brakkene i leiren. Han hadde kommet midt i en periode da det ble gjennomført flere mindre slike prosjekter, hvor krigsfanger i leiren eksperimenterte med ulike metoder for å organisere fluktforsøk.

I Stalag III deltok Müller fra et tidlig stadium aktivt i gravearbeid, reparasjon av utstyr til utgraving og med pumping av luft inn i tunnelene.

Etter hvert fikk han selskap av flere norske piloter som kom til leiren. De første som ankom var Halldor Espelid og Per Bergsland (med kallenavnet «Pete»). Deretter fulgte Jan Staubo, som hadde blitt skutt da han forsøkte å flykte under togtransporten til leiren. Den fjerde var Hans Kjell Hansen, som ble løslatt som del av en fangeutveksling i 1943.

Da fangene i Stalag Luft III ble plassert i en nybygd leir fikk Müller ansvar for å lage tre luftpumper og vogner for å frakte sand ut fra tunnelene. De andre nordmennene i leiren bidro med graving, sying av fluktklær, snekkerarbeid og vakthold.

Da det kom mange amerikanske krigfanger til Stalag Luft III ble de norske krigsfangene flyttet inn på samme rom. Etter hvert befant det seg 14 nordmenn i leiren.

Da tunnelen «Harry» skulle brukes til en organisert masseflukt i 1944 var fire nordmenn blant de 150 som hadde tillatelse til å delta: Müller, Bergsland, Espelid og Nils Jørgen Fuglesang.

Da Bergsland og Müller kom seg ut av tunnelen under flukten 24. mars 1944 dro de straks til nærmeste togstasjon og kjøpte billetter til et tog som tok dem til Frankfurt am der Oder. Når de ankom der kjøpte de billetter til et ekspresstog som gikk til byen Kostrzyn nad Odrą (Daværende tyske navn: Küstrin). I denne byen ble deres identitetspapirer undersøkt for første gang av tyske myndigheter. På stasjonen så de også en av sine medfanger fra Stalag Luft III, Rene Marcinkus, uten at de tok kontakt.

Fra Kostrzyn nad Odrą tok de toget til Szczecin (Daværende tyske navn: Stettin). Da de hadde ankommet gikk de til en hemmelig adresse i byen, som de hadde fått oppgitt av leirledelsen som et sted hvor de kunne få hjelp til å flykte videre. Etter noen komplikasjoner fant de omsider en svensk sjømann var villig til å smugle de to om bord på et skip som skulle seile til Gøteborg.

De fulgte sjømannen til havna, hvor han fant måter de to kunne gå inn i havneområdet og gjemme seg uten å bli oppdaget. Sjømannen forlot dem og ga dem beskjed at de måtte komme seg om bord på egen hånd etter de fikk et klarsignal. Det kom ikke noe signal og de kunne heller ikke å identifisere hvilket skip de skulle reise med på grunn av tett tåke. Det svenske skipet seilte derfor videre uten dem.

For å komme ut av havna måtte de på en kontrollpost late som om de jobbet som elektrikere på et av skipene i havna.

En dag senere traff de på nytt to nye svenske sjøfolk som var villige til å smugle dem om bord på sitt skip. Sjøfolkene ledet an gjennom to politikontroller, noe som gjorde at de to nordmennene ble oppfattet å være sjøfolk og de trengte ikke å vise identitetspapirene sine.

Da Müller og Bergsland kom om bord på det svenske skipet måtte de gjemme seg fra kapteinen og resten av mannskapet. De to svenske sjøfolkene stolte ikke på at deres kolleger ikke ville avsløre flyktningene.

Like før skipet forlot havnen, kl. 11.00 den 29. mars, var de to nær ved å bli avslørt av en tysk skipsinspektør, selv om de hadde gjemt seg i skipets søppelrom, nær der ankerkjettingene var oppbevart.

Tilbake på fri grunn

Da skipet ankom Gøteborg bestemte Müller og Bergsland seg for å unngå svensk politi og heller oppsøke den britiske konsulen i byen. De to svenske sjøfolkene ledet an som før og fikk dem trygt gjennom grensekontrollene.

Etter å ha kommet i kontakt med den britiske konsulen blir de sendt videre til den britiske legasjonen i Stockholm, hvor de rapporterte hva de hadde opplevd.

De to svenske sjøfolkene fikk da belønning for å ha reddet to RAF-piloter.

Etter ti dagers ventetid ble Müller og Bergsland flydd tilbake til Storbritannia fra Bromna flyplass. De fløy tilbake over Skagerrak og Nordsjøen, til Skottland. Dette skjedde med raske Mosquito-fly med rom for kun én passasjer. Müller og Bergsland landet med én times mellomrom.

Neste dag, den 8. april, var de på vei med tog til London.

De to dro senere over Atlanterhavet for å bli flyinstruktører i Canada, ved Little Norway.  Først under reisen tilbake fikk de vite hva som hadde skjedd med de andre fangene som forsøkte å flykte fra Stalag Luft III.

Espelid og Fuglesang var blant 50 krigsfanger som ble henrettet, etter de hadde blitt arrestert i byen Flensburg. De hadde sammen med Jimmy Catenach og Arnold Christensen forsøkt å krysse grensen over til Danmark. 

Det viste seg senere at Müllers canadiske kjæreste, Alice Patricia Tayler, senere hetende Trafford, hadde giftet seg med en annen da han var tilbake i Storbritannia, fordi hun trodde han var død.

Da krigen var over vendte Müller tilbake til Norge og ble ansatt som sivil pilot av flyselskapet DNL, hvor han gjorde hovedsakelig transatlantiske flygninger.