Pål Eiken

Pål Eiken var bonde og ordfører i hjembygda Eiken (nåværende Hægebostad), Vest-Agder, frem til 1941. Han hadde en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon, som var en avdeling av Milorg i Agder og Rogaland. Under opprullingen av denne organisasjonen oppdaget det tyske sikkerhetspolitiet at Eiken hadde hjulpet kommandosoldater fra Storbritannia med mat, overnatting og lagring av våpen.

Natt til 21. mars 1944 ble han arrestert av sikkerhetspolitiet. Mishandlingen av Eiken begynte allerede på vei fra hans hjembygd til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn.

I de ti dagene som fulgte ble Eiken utsatt for grove former for tortur. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Hauptsturmführer Rudolf Kerner (sikkerhetspolitiets avdelingssjef i Kristiansand). Sikkerhetspolitiet fikk aldri informasjonen de ønsket fra Eiken. Han sa aldri noe om sitt eget motstandsarbeid, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. 

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigsårene at den som hadde mishandlet Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Han var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med Gestapo på Arkivet.

Nesten hundre tilfeller av tortur var Kerner, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Eiken, var det Kerner som beordret.

Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer.