Telavåg-aksjonen

I fiskeværet Telavåg utenfor Bergen begynte lokalbefolkningen allerede i mai 1940 å organisere transport av flyktninger til Shetland. I løpet av krigen dro rundt 150 mennesker til Shetland fra Telavåg. 50 av flyktningene var selv fra Telavåg, hvilket utgorde rundt 10 % av innbyggertallet i bygda. 

Sentralt i denne flyktningetransporten stod Telle-familien, hvor Lauritz Telle ordnet tak over hodet til mange som ventet på skyss vestover. Høsten 1942 flyktet tre av sønnene til Lauritz, mens én av sønnene, Lars Telle, var en hovedaktør i organisert motstandsarbeid. Lauritz og andre i bygda tok i mot agenter og skjulte laster med våpen, radioer, mat og annet de brakte med seg. Lauritz hadde i tillegg en radiostasjon gjemt i huset sitt.

Flyktningstransporten fra Telavåg var det i mange tilfeller Stein-organisasjonen på Vestlandet som hadde hovedansvaret for. De opererte fra Bergen frem til oktober 1941. I tillegg til organisering av Englandsfart, drev organisasjonen også med etterretningsarbeid og militær opplæring. 

Opptakten til tragedien: SOE-agenter på Telavåg

Telavåg var i slutten av april 1942 åsted for dramatiske hendelser som fikk ødeleggende konsekvenser for lokalsamfunnet.

22. februar 1942 ankom SOE-agenten (Kompani Linge) Tor Guldbrandsen Telavåg. Han hadde med seg en våpenlast som ble losset i Nesvik, like i nærheten. Guldbrandsen reiste få dager etterpå til Drammen. Der skulle han knytte seg til illegale grupper i Oslo, Porsgrunn og Kongsberg. En telegrafist skulle komme senere fra England og skulle gi opplæring til gruppene i våpen og sprengstoff. Det lyktes Guldbrandsen å få innpass i en gruppe i Drammen. Operasjonen hadde kodenavnet Anchor.

21. april 1942 ankom SOE-agentene Arne Værum og Emil Gustav Hvaal Telavåg med fiskeskøyta "Olaf". Værum skulle til Stavanger-området og sabotere fly på Sotra som del av operasjon Penguin. Hvaal var telegrafisten som skulle ta del i operasjon Anchor.

Landingsstedet de skulle bruke, hadde få dager før blitt brukt av SIS-agenter, som hadde ankommet med fiskeskøyta «Borghild». Lokalbefolkningen hadde kunne observere SIS-agentene gå rundt på dekket i full uniform i fire dager. SIS-agentene hadde ikke varslet Værum og Hvaal om at de hadde vært der. Værum og Hval hadde hellet med seg da de ble varslet av lokale fiskere om hva som hadde skjedd. SIS-agentenes tilstedeværelse hadde ført til en del folkesnakk, og fiskerne forventet derfor at Gestapo ville vente på SOE-agentene på den planlagte landingsplassen.

Værum og Hvaal ble landsatt i Nesvik natten mellom 19.- 20. april. De losset av ti tonn med våpen, ammunisjon og ulike typer utstyr. Dette utgjorde flere hundre kasser som ble lagret på et skjulested i Nesvik. Matvarer, radiosendere, tobakk og andre forsyninger som ble fraktet med skøyta "Olaf", ble lagret i en sjøbod i Telavåg. 

23. april returnerte "Olaf" til Shetland med åtte personer. Blant flyktningene var læreren i bygda og familien hans. 

Razzia 

I dagene etter ankomsten bodde Værum og Hvaal i huset til Lauritz Telle. Frem til de fikk signal om å dra videre, holdt de seg skjult med unntak av skyteøvelser på avsidesliggende steder. Mens Værum og Hvaal ventet, ble Lauritz angitt til den lokale lensmannen Per Lie for å ha ulovlig radioapparat. Anmelderen gjorde det angivelig som hevn etter å ha kjøpt en skøyte av Lauritz han ikke var fornøyd med.

Den lokale lensmannen sendte beskjed om anmeldelsen til Stapo i Bergen. Dette førte til at Stapo-betjenten Johan Bjørgan oppsøkte Telavåg, hvor han oppdaget at Lauritz Telle huset de to SOE-agentene og at han drev med Englandsfart. Dette ble rapport via telefon til Gestapo og Stapo i Bergen. 

26. april oppsøkte seks gestapister og tre fra statspolitiet huset til Telle for å gjennomføre en razzia. Blant de sistnevnte var overbetjent Sverre Johansen og betjent Ferrmann Lie.

Da to tyske Gestapo-offiserer trengte seg inn i huset hvor SOE-agentene var, svarte Værum og Hvaal med å skyte. To av gestapistene, hauptstürmfuhrer Johann Behrens og unterscharfuhrer Henry Bertram (også kjent under etternavnet Bernhard), døde av skuddskader. Værum ble drept under skuddvekslingen. Hvaal overlevde og ble tatt til fange.

Både Lauritz hus og andre bygg i Telavåg ble ransaket. Det ble funnet  våpen, ammunisjon, radioutstyr og penger. Etter en fullstendig gjennomsøking av området ble det funnet 175 kasser med våpen og 200 kasser med ammunisjon og håndgranater. 

De første arrestasjonene

Sammen med Hvaal ble 12 Telavåginger arrestert og tatt med til Bergen 26. april. De ble først plassert i Bergen kretsfengsel, deretter Sandviken skole.

Lauritz Telle, hans kone Martha Halvorsen Telle, deres sønn Åge Telle, og Anton Kallestad, ble ført direkte til Gestpos hovedkvarter i Veiten. Ekteparet var der et par uker. Åge Telle ble forhørt mens Anton Kallestad ble forhørt og utsatt for vold. 15 år gamle Åge hadde delt soverom med de to SOE-agentene, og ble senere sittende tre måneder i Bergen kretsfengsel. Andre televåginger som ble avhørt i hovedkvarteret på Veiten var Josef Øvretveit og Karl Nilsen Nipen. Lars Telle ble mishandlet og torturert i 24 døgn i Bergen. 

Emil Hvaal hadde fått i alt ni kuler i kroppen og ble innlagt på sykehuset. Etter 14 dager ble han avhørt, etter å ha blitt overført fra Diakonissehjemmet på Haraldsplass til Grønnestølen lasarett. Både den tyske etterretningstjenesten Abwehr og en radioekspert fra Tyskland avhørte Hvaal.

Hvaal, brødrene Lars og Åge Telle, Nipen, Kallestad og Øvretveit ble til sist sendt til Ulven fangeleir i Os. Lars Telle og Nils O. Selstø satt på enecelle i Ulven-leiren, med kallenavnet "Lenken".

Lars Telle og Emil Hvaal fikk senere en dødsdom og ble henrettet i Trandumskogen 19. oktober 1943.

Telavåg jevnes med jorden

30. april fikk Sipo ordre om å flytte alle tilgjengelige mannskaper til Televåg, som var på totalt 25 mann. Den tyske okkupasjonsmakten lot denne dagen, og ukene som fulgte, lokalsamfunnet unngjelde for at SOE-agenter hadde fått husly i bygda og at det hadde blitt organisert Englandsfart. Sipos første oppgave var å sprenge husene til Telle, Øvretveit og Nipen og deretter brenne alle husene i bygda, omtrent 300 i antall. 

Sprengingen av husene skjedde mens Josef Terboven, Reichskommisar Norwegen, og Heinrich Felis, sjef for Sikkerhetspolitiet i Norge, betraktet ødeleggelsene fra en bakketopp i nærheten. De hadde nylig vært i begravelsen til de avdøde gestapistene Behrens og Bertram. Terboven og Felis var stod omgitt av bygdas menn, fra 16 til 65 år. De hadde blitt arrestert samme dagen og ble tvunget til å betrakte ødeleggelsene. 

Alle fartøy i Telavåg ble senket eller beslaglagt og buskap ble slaktet eller ført bort. Brenning av hus fortsatte noen uker etterpå og ble utført av et pionerkompani.

Menn fra Telavåg i fangenskap

De arresterte mennene, som var mellom 16 og 65 år, talte 300 i antall. De ble først sendt til Sandviken skole i Bergen, senere til Ulven fangeleir i Os. Rundt 70 Telavåginger ble sendt til Grini med tog i mai 1942, hvor de satt i kort tid. Enkelte av dem ble sendt til Møllergata 19 for å bli fotografert og avgi fingeravtrykk.

21. mai 1942 ble Telavågingene på Grini fraktet sørover med skipet SS Lautenfels. I Ålborg ble de fraktet med kuvogner til Oranienburg, hvor de ankom konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 27. mai. Her ble de plassert i blokk 3, hvor alle nordmenn var samlet. Først var Telavågingene plassert i A-fløyen, hvor Einar Gerhardsen var "stueldste", eller leder for alle fangene. Deretter ble de flyttet til B-fløyen.

Under fangeoppholdet i Sachsenhausen mottok de etter hvert Røde Kors-pakker, som reddet mange av dem fra døden. Den første Telavågingen døde i fangenskap, i Tyskland, 25.7.1942. De to siste dødsfallene skjedde i 1945, da de var under transport. I utgangspunktet fysisk sterke menn fra Telavåg døde da under en kort tidsperiode på grunn av tvangsarbeid, mangelfullt kosthold og ekstreme forhold under fangeoppholdet.

I løpet av høsten og vinteren døde 31 Telavåginger i leirer i Norge og Europa, som utgjorde rundt halvparten av de som var i fangenskap. Av disse ble én Grini-fange henrettet, 28 døde i Sachsenhausen og to døde i leirene Natzweiler og Dachau.

Den 15. mars 1945 ble Oranienburg utsatt for et voldsomt bombeangrep som la store deler av byen i ruiner. Ingen av bombene traff inne i hovedleiren i Sachsenhausen, som ikke var langt unna byen.

Like etter bombingen ble 1942 nordmenn, 217 dansker og to svensker fraktet ut av leiren med De hvite bussene. Transporten gikk videre til Neuengamme, utenfor Hamburg. Etterpå ble de sendt til Danmark og så til Sverige, hvor de oppholdt seg én måned. 

De overlevende Telavågingene ankom Bergen med tog 28. mai 1945, nesten på dagen tre år etter at de hadde kommet til Sachsenhausen.

Kvinner, barn og eldre i fangenskap

Rundt 260 kvinner, eldre og barn ble evakuert fra Telavåg 30. april 1942. De fikk beskjed om å ta med seg det de kunne bære, før de ble fraktet med båt til Bergen. Der ble de tatt imot av Røde Kors. Først ble de sendt til Storetveit skole i Paradis, Fana. Deretter ble de flyttet til Framnes ungdomsskole i Norheimsund. Dette skjedde fordi norske leger la sterkt press på Gestapoledelsen i Bergen for å forhindre at kvinner, barn og eldre ble splittet opp i mindre grupper og sendt til leire andre steder i landet.

Under selve evakueringen klarte kun to eller tre familier å rømme fra Telavåg. Da gruppen var internert på Storetveit, klarte 10-12 personer å flykte. 

På Framnes ungdomsskole hadde distriktslegen i Kvam ansvar for legetilsynet, mens Hordaland politikammer var ansvarlig for vaktholdet. Ellers mottok de internerte klær fra Røde Kors og enkelte lærere forsøkte å tilby undervisning til de ungene, selv om det ikke var tillatt. Det ble jevnlig gjennomført inspeksjoner på skolen, av tyske okkupasjonsmyndigheter.

I begynnelsen var det en del helseutfordringer blant de internerte, på grunn av spredning av difteri, men dette kom forholdsvis raskt under kontroll. På skolen var det ellers godt kosthold og tilstrekkelig med rom til de internerte. Under oppholdet var det fem fødsler på skolen.

Blant Telle-familien var Birger internert sammen med moren og fetteren Morten. Deres onkel Åge skulle senere også bli sendt til Framnes skole da han slapp unna transport til Grini fra Ulven-leiren. Faren til Morten døde i Tyskland i juli 1943. Mens familien befant seg på Framnes, ble Lars Telle henrettet i Trandumskogen.

Det var ellers mulig å sende brev til og motta brev fra Sachsenhausen. Slike brev kunne ofte bli lest høyt av de internerte. Men av og til ble det formidlet dystre budskap. Fra høsten til juletider i 1942 mottok de internerte meldinger fra Tyskland hver andre uke om at en ektemann, sønn eller bror hadde dødd under fangenskap. 

Den 17. mai 1944 ble alle de internerte frigitt. Vilkårene for dette amnestiet var at ingen måtte flytte tilbake til Telavåg og at ingen kunne snakke med andre om hva de hadde opplevd. Etter frigivelsen hadde mange av de tidligere internerte en vanskelig hverdag da de var uten inntekt og eget bosted. De fikk da hjelp av slekt, venner eller andre i nærområder til å finne seg nytt arbeid eller et sted å bo.

Videre konsekvenser av opprulling

Også personer i andre byer ble offer for okkupasjonsmaktens hevn etter Telavåg-affæren. Et femtitalls Englandsfarere i Ålesund hadde 23. februar 1942, altså før Telavåg-affæren, blitt arrestert etter en mislykket overfart til Shetland. Under begravelsen til gestapistene Behrens og Bernhard 30. april 1942, ble 18 av Englandsfarerne henrettet i Trandumskogen som hevn for gestapistenes død.  

To radiotelegrafister som hadde blitt sporet opp i forbindelse med opprullingen i Telavåg, ble også henrettet. De ble skutt sammen med Emil Hvaal og Lars Telle 19. oktober 1943.

Aksjonen i Telavåg fikk også konsekvenser for andre personer som var organisert i motstandsgrupper i Norge. Etter aksjonen ble advokat Leiv Lea i Stavanger arrestert og ført til Bergen hvor han ble torturert til døde.