Skuespillerkonflikten (1941)

På dette tidspunktet var allerede NRK nazifisert. En parole gikk ut på at skuespillerne ikke måtte stille opp i kringkastingen, og at slikt samarbeid ville bli sett på som støtte til tysk propaganda. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet fikk kjennskap til parolen, og svarte med å gi styret i Skuespillerforbundet beskjed om at oppdragsnekt ville føre til yrkesforbud. Da Skuespillerforbundet, med sin formann Harald Schwenzen i spissen, opprettholdt kravet om at den enkelte skuespiller selv måtte disponere over egen fritid, tok det tyske rikskommissariatet over. Nå ble det truet med de strengeste forholdsregler om skuespillerne ikke føyet seg.

På dette tidspunktet diskuterte skuespillerne seg imellom hvordan de skulle forholde seg til at enkelte av dem kunne komme til å bli arrestert. En hemmelig aksjon ble igangsatt. Et skriv ble forfattet og kopiert i noen få eksemplarer og deretter fordelt på de ulike teatrene i Oslo. Hver enkelt ble bedt om å signere på at de var villige til å legge ned arbeidet dersom en annen kunstner mistet sitt arbeid «av ikke politiske grunner». Skrivene med underskriftene ble deretter gjemt.

Kulturavdelingen i Rikskommissariatet forlangte nå skriftlige svar på skriftlige forespørsler om oppdrag. De første skuespillerne som slik svarte nei skriftlig, som gruppe, ble innkalt til Victoria Terrasse den 21. mai. Disse var Lasse og Tore Segelcke, Gerda Ring, Georg Løkkeberg, Lillemor von Hanno, Aase Bye og Elisabeth Gording. De ble pålagt yrkesforbud, og de kunne heller ikke motta noen form for lønn eller annen understøttelse.

Samme kveld besluttet skuespillere fra minst fem teatre i hovedstaden å igangsette streik, i samsvar med erklæringen de allerede hadde underskrevet på. Ifølge Jens Bolling skal avgjørelsen ha blitt tatt i garderoben til Gerda Ring og Ella Hval på Nationaltheatret, hvor det i løpet av kvelden hadde blii fullt av folk.

To dager senere ble det holdt et ekstraordinært medlemsmøte i Skuespillerforbundet på Det nye teater, der et stort flertall av de fremmøtte besluttet å opprettholde streiken. Teatrene i Bergen og Trondheim fulgte opp. På forhånd hadde Schwenzen fått beskjed om at arrestasjoner ville komme, dersom streiken fortsatte. Resultatet var at en del sentrale skuespillere, og særlig de som hadde tillitsverv, ble arrestert.

Arrestasjonene var en tysk ide, og var ikke et populært tiltak blant nordmenn i ledende stillinger i det nazifiserte kultur-Norge. Leif Sinding, sjef for Statens filmdirektorat og nyordningen av film- og kinobransjen, forsøkte for eksempel å få Leif Juster løslatt fra Møllergata 19. Sinding gjorde neppe dette av godhet overfor Juster, men fordi han selv var avhengig av Justers tjenester for å ferdigstille sin egen film Kjærlighet og vennskap. Det er også usikkert om Sindings appell overfor Wilhelm Müller-Scheld, sjefen for kulturavdelingen i Rikskommissariatets hovedavdeling for folkeopplysning og propaganda, hadde noen effekt. Juster ble løslatt 5. juli. 13 dager senere ble to av de som hadde mistet jobben, Lasse Segelcke og Georg Løkkeberg, sluppet fri. Henki Kolstad, tillitsmann ved Trøndelag Teater, slapp fri fra Vollan 8. juli, som en av de siste i denne runden.

Skuespillerne oppfattet selv at de vant denne konflikten, ettersom de slapp å bli tvangsbeordret til upopulære oppdrag etter dette. På den annen side måtte de gå med på at bransjen var underlagt streng sensur, og de måtte balansere ulike hensyn. Også publikum hadde en viktig stemme, og gikk til boikottaksjoner overfor både enkeltscener og enkeltstykker fra tid til annen. Selv om det på mange felter ble satt bremser på i kulturlivet de siste okkupasjonsårene, forble teatrene en viktig arena, og et sted der ulike former for spontan hverdagsmotstand blomstret. Teatrene var også viktige i overgangen mellom krig og fred. Flere av numrene som ble spilt på scenen fredsvåren og fredssommeren 1945, kom til å bli definerende for etterkrigssamfunnets måte å forholde seg til okkupasjonstida på. Motstandsarven ble brukt til å fremme og begrunne en egen norsk kultur, som «Norge i rødt, hvitt og blått» er et eksempel på.

TIl tross for at noen medlemmer ble ekskludert av Skuespillerforbundet etter 1945, ble «skuespillernes nei» i 1941 et viktig symbol i etterkrigsminnet om kulturlivet under krigen og definerende for bransjens egen forståelse av krigserfaringen.