Prestenes nedlegging av embete påskeaften 1942

Masseprotesten 5. april 1942 hadde sin bakgrunn i Arne Fjellbus gudstjeneste i Nidarosdomen 1. februar samme år. Domprost Fjellbu, senere biskop, skulle holde gudstjeneste i domkirken klokken 11 denne dagen. Som følge av innsettelsen av Quisling som ministerpresident på Akershus, ble imidlertid Fjellbus gudstjeneste avlyst. Innsettelsen skulle nemlig markeres med festgudstjeneste i nasjonalhelligdommen. Fremfor å akseptere at gudstjenesten ble avlyst, valgte Fjellbu å utsette den til klokken 14 samme dag som en protest mot inngrepet. 

Ordet spredte seg i befolkningen i Trondheim, og folket var åpenbart enig i domprostens protest. Allerede en time før gudstjenesten strømmet folkemengden inn i kirken. Den ble raskt full, og flere tusen mennesker samlet seg utenfor domkirken og sang salmer. Klokken 13.25 grep politiet inn. Forsamlingen ble oppfattet som en politisk demonstrasjon, og politiet brukte kølle for å fordrive de oppmøtte. Domprost Fjellbu ble avsatt fra embetet sitt og internert i eget hjem. Senere ble han forvist fra Nidaros bispedømme. 

Som protest mot avsettelsen av domprost Fjellbu, la de syv biskopene 24. februar 1942 ned sine embeter. Disse var Eivind Berggrav, Johan Støren, James Maroni, Andreas Fleischer, Henrik Hille, Gabriel Skagestad og Wollert Krohn-Hansen. Alle biskopene ble avskjediget de påfølgende ukene. Biskop Berggrav ble arrestert 2. april og satt i husarrest i sitt hjem. 

I tillegg til de nazistiske myndighetenes inngrepen i kirken, foregikk det forsøk på å nazifisere skolen. 5. februar 1942 lanserte myndighetene Lov om nasjonal ungdomstjeneste. Ifølge loven hadde alle ungdommer plikt til å utføre tjeneste i Nasjonal samlings ungdomsfylking. I likhet med landets lærere og foreldre reagerte kirken sterkt på denne loven, som allerede hadde spilt en stor rolle i læreraksjonen samme år. 

5. april 1942 begynte aksjonen som skulle føre til at majoriteten av Norges ordinerte prester la ned sine embeter. Under embetsnedleggelsen leste prestene dokumentet Kirkens Grunn, som hold hevdelsen av kirkens åndelige frihet høyt. I hovedkirkene og kirkene i byene skjedde nedleggelsen 5. april. I de mindre kirkene ble det gjort påfølgende dag, mens det i Nord-Norge skjedde søndag etter påske. Å legge ned embetene innebar å bryte med statskirken. Selve kirken fortsatte prestene å tjene som frie folkekirker, riktignok uten lønn.

645 av 699 prester i tjeneste endte opp med å legge ned sine embeter. I tillegg sluttet 152 av 159 ordinerte prester som ikke var i tjeneste seg til Kirkens Grunn. Totalt stilte 92,9 % av Norges prester seg bak Kirkens Grunn. Omtrent 25 % av prestene ble forvist fra prestegården eller bispedømmet, innkalt til avhør og/eller arrestert som konsekvens av embetsnedleggelsen. 

Dokumentet Kirkens Grunn var utarbeidet av Kristent Samråd med biskop Berggrav i spissen, til tross for at han satt i husarrest. Samrådet bestod i tillegg av Ole Christian Hallesby, Ludvig Hope, Hans Kristian Hansson, Ragnvald Indrebø, Ingvald Bernhard Carlsen og Hans Edvard Wisløff. Samrådet var aktivt fra oktober 1940 til april 1942, da det ble avløst av Den midlertidige kirkeledelsen. Samrådet la grunnlaget for Kirkefrontens kamp mot nazisme.

Embetsnedleggelsen og opplesingen kom som et sjokk på Quisling-regjeringen, og prioriteten etter aksjonen var å finne ut hvem som stod bak. Kristent samråd tok på seg ansvaret. Samme dag som prestene la ned embetene, ble Wisløff avhørt. Den påfølgende dagen ble de øvrige rådsmedlemmene avhørt. Avhørene ble ledet av den beryktede Stapo-mannen Dønnum. Samtlige rådsmedlemmer endte opp i arrest, med unntak av Hallesby og Hope. Disse ble arrestert i mai 1943. 

En av prestene som la ned sitt embete, var Ingvald Skaare. Han ble arrestert 7. april 1942, og satt på Grini fra 13. til 18. april. 

Også biskop Wollert Krohn-Hansen ble arrestert etter prestenes embetsnedleggelse. Biskopen selv hadde lagt ned sitt eget embete 24. februar 1942, men ble arrestert 10. april for statsfientlig virksomhet.