Osvald-gruppen

Fra sommeren 1941 til oktober 1944 utførte Osvald-gruppen minst 100 aksjoner. Omtrent 60 av aksjonene er ansett som vellykkede eller delvis vellykkede. Osvald-gruppens mest aktive periode var i 1943 og 1944. 

Osvald-gruppen var en videreføring av Ernst Wollwebers sabotasjeorganisasjon. Wollweber var en kommunistisk agent som opererte i Skandinavia på 1930-tallet. Først ledet Martin Hjelmen Wollweber-apparatet i Norge. Asbjørn Sunde overtok ansvaret for gruppene i Oslo og Bergen i 1938. Wollweber satt fengslet i Sverige fra 1940 til 1944 for å ha planlagt sabotasje. 

Osvald-gruppens aksjoner innebar i hovedsak sabotasje med sikte på å ødelegge kommunikasjonslinjer, som jernbanelinjer og -bruer, krigsviktige bedrifter eller NS' arkiver for arbeidsmobilisering og arbeidstjeneste. De likviderte også angivere og andre sentrale personer, for eksempel Stapo-mannen Ivar Tofteberg. Etter likvideringen ble Asbjørn Sunde og Johan Peter Bruun ble etterlyst i avisene med dusør. Det lyktes aldri Gestapo å få tak i Sunde. Minst tolv personer tilknyttet gruppen døde som konsekvens av aksjonen, blant annet Johan Peter Bruun som sammen med Sundes bror Håkon Marinius Sunde ble henrettet i Trandumskogen 2. mars 1944.

Osvald-gruppen hadde sannsynligvis i overkant av 200 aktive medlemmer, både kvinner og menn. Mange av disse var også tilknyttet andre motstandsorganisasjoner. Osvald-gruppen som helhet ble oppløst høsten 1944, men mindre grupper fortsatte motstandsarbeidet helt til frigjøringen. 

Etter frigjøringen fikk ikke Osvald-gruppen samme anerkjennelse som andre motstandsorganisasjoner fikk. Deler av gruppens kommunistiske overbevisning medførte at gruppens betydning ble underkommunisert, i likhet med andre motstandsgrupper med kommunistiske sympatier.