Norske sjøfolk internert i Fransk Nord- og Vest-Afrika

I juni 1940 havnet store deler av Frankrike under tysk okkupasjon. Den uokkuperte sørøstlige delen av landet ble underlagt en fransk regjering, basert i byen Vichy, også kjent som Vichy-Frankrike. Denne satelittstaten til Nazi-Tyskland hadde i begynnelsen av 2. verdenskrig fremdeles militær kontroll over Frankrikes kolonibesittelser.

Norsk skip som befant seg i franske kolonihavner i Nord- og Vest-Afrika ble fra juni 1940 beslagt av Vichy-regimet og deres mannskap ble internert. Totalt omfattet dette 670 norske sjøfolk på 26 skip i havner i dagens Senegal, Marokko og Algerie. 

Tolv skip var i Casablanca og ett var i Safi, i Fransk Marokko. Lenger øst, i Fransk Algerie, var det holdt igjen tre skip i Oran og fire i Alger. Ni skip lå ankret i Dakar, i Fransk Vest-Afrika. I disse havnene lå det også beslaglagte skip fra land som Danmark, Storbritannia og Polen.

16 av de norske skipene som først var i havner i Nord-Afrika, gikk i tysk tjeneste i Middelhavet fra juni til september 1941.

Disse skipene fikk fransk besetning, franske navn og seilte under fransk flagg. De gikk tapt under krigshandlinger.

I bare ett tilfelle lyktes det et norsk skip å unnslippe fra fransk internering. Det ble gjort da kaptein Nikolai Fredrik Lindtner besluttet å seile ut fra havnen i Dakar med MS Lidvard om natten i en dristig aksjon i juli 1941. Skipets ferd endte i Freetown, i den britiske kolonien Sierra Leone i Vest-Afrika. Etter en overhaling og med ny last seilte skipet videre til Philadelphia i USA, 24. august 1941.

10 motorskip ble overlevert til Nortraship da Nord- og Vest-Afrika ble befridd under Operasjon Torch i november 1942.

Sjøfolk i fangenskap

Av alle sjøfolkene som ble holdt igjen i Nord- og Vest-Afrika greide 349 å rømme i 1941 til Spansk Marokko, Spania og Gibraltar. Det gjorde de i mange tilfeller ved hjelp av livbåter og selvbygde eller stjålne fartøyer.

Særlig på ett fangested var det mange som klarte å unnslippe. I Dakar rømte 180 av 222 internerte sjøfolk før høsten 1942.

Gjennom radiosendinger fra USA og Storbritannia ble det kringkastet når norske sjøfolk hadde lykkes med å rømme. Slike radiosendinger ble lyttet til av nordmenn som var i fangenskap i Nord- og Vest-Afrika.

Fra 1941-1942 var det mellom 230-240 som ble holdt tilbake i leirer, skip og hoteller.

Disse mannskapene ble ble gitt et valg fra Vichy-myndighetene om å enten tegne seg til tjeneste på franske skip eller vende tilbake til det okkuperte Norge. Hvis de valgte det siste alternativet kunne de risikere havne i tjeneste på norske skip, i norsk farvann, og i realiteten være underlagt tysk kommando.

De fleste valgte å si nei til begge alternativer og forble i Nord- og Vest-Afrika. Blant disse ble om lag 180 sjøfolk fra 14 skip overført til 17 fangeleirer i Senegal, Marokko og Algerie.

Leirene

I leirene hvor norske sjøfolk befant seg var det ofte mangelfullt kosthold, utilstrekkelig innkvartering og sykdommer spredde seg hyppig på grunn av sanitærforholdene. Fanger måtte i mange tilfeller utføre tvangsarbeid i et ørkenklima.

Tre fangleirer hadde på et tidspunkt over 100 mann: Sidi El Ayachi og Qued Sem (Fransk Marokko), og Mecheria (Fransk Algerie).

Qued Sem var plassert i innlandet, 160 km fra Casablanca. Der kunne det bli rundt 50 grader i leiren, med kalde netter. 119 nordmenn var registrert i leiren fra mai til september 1942.

Leiren Sidi El Ayachi befant seg ved kysten, 80 km sørvest fra Casablanca, ved byen Azemmour. 138 nordmenn var registrert der i mars 1942.

Mecheria var en samleleir alle nordmenn ble sendt til i september 1942. Leiren lå 1300 m.o.h. og befant seg 50 km sør for Oran. Det tok 25 timer med tog fra Alger å reise dit. 117 norske fanger hadde tillatelse til å forlate leiren 16. november 1942.

Sidi El Ayachi-leiren ble inspisert i januar 1942 av USAs visekonsul Ernest de W. Mayer, den greske visekonsul prins Ypsilanti, konsul Harald Stornes og kaptein Thorvald Messel fra skipet Ringulv.

Deretter sendte de en rapport om inspeksjon til amerikanske, britiske og franske myndigheter i Marokko og Vichy-Frankrike. En uke senere ankom fransk Røde Kors med 100 arbeidere som gjorde reparasjoner og utbedringer i leiren. 

Det må også nevnes at Stornes tok ansvar for at nordmenn som var i fangenskap i Marokko mottok månedlige godtgjørelser fra Nortraship. Både Stornes, Messel og Mayer sørget for at nordmenn som ble alvorlig syke i Sidi El Ayachi kunne bli sendt på sykehusopphold i Casablanca.

20 norske sjøfolk døde under fangenskapet Nord- og Vest-Afrika, på grunn av sykdommer eller ulykker.

Retur og befrielse fra fangenskap

61 norske sjøfolk valgte å reise hjem til Norge, på oppfordring av Vichy-regimet. Flere av dem hadde dårlig helse.

Mannskapene på Jaspis og Gabon, som var på 58 mann, var de eneste som ble transportert til en nøytral havn. De ble sendt til Lisboa i mars 1941, fra Casablanca. Den som organiserte deres utreise var konsul Stornes, som var basert i Casablanca. Han mente mannskapene på de to skipene fikk reisetillatelse på grunn av en feilbehandling av en fransk byråkrat.

Da sjøfolkene ventet i Lisboa på å bli skipet videre ble ni av dem overtalt av tyske agenter til å reise hjem til Norge. Resten reiste videre til Storbritannia i 1941. Der mønstret de fleste på handelsskip eller gikk inn i marinen.

En annen gang lyktes det Stornes nesten å sende ut flere sjøfolk. I november 1941 ordnet han en midlertidig tillatelse franske og portugisiske myndigheter til å transportere 128 sjøfolk til Lisboa.

Et portugisisk skip, MS Guine, ankom også Casablanca for å hente nordmennene.  Men dette skipet måtte dra tilbake uten norske passasjerer da deres utreisetillatelse i siste liten ble stanset av Vichy-myndighetene.

For de gjenværende internerte norske sjøfolkene i Nord- og Vest-Afrika endte fangenskapet med de alliertes landgang i november 1942.