Norske kvinner i fangenskap 1940-1945

Kvinner i fangenskap under andre verdenskrig ble i flere tilfeller behandlet annerledes enn menn, for det meste på stedene hvor begge kjønn ble holdt. Selv om begge kjønnene opplevde grusomheter som tortur og harde avhør, ble kvinner noen ganger "sluppet lettere unna" straff. Dette skyldtes ofte stereotypier om kvinners svakhet eller mindre fare, selv om realiteten var langt fra dette. Offentliggjøringen av henrettelser av menn var vanlig, mens henrettelser av kvinner ble dysset ned og forsøkt skjult. Til tross for slike forskjeller i behandling, led både menn og kvinner under umenneskelige forhold og bar byrden av krigsfangenskapets grusomheter.

Fangenskap i Norge

Mange av de kvinnelige fangene ble først samlet i Møllergaten 19 i Oslo, som fungerte som hovedfengselet for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Norge. Videre ble de transportert til andre fangeleirer i landet. Kvinner ble også utsatt for harde avhørsmetoder, hvor minst 25 norske kvinner ble torturert under avhør, spesielt de som var mistenkt for spionasje/motstandsarbeid.

Grini, etablert i juni 1941, ble den største tyske fangeleiren i Norge. Av de nesten 20 000 fangene som ble holdt på Grini i løpet av krigen, var opp mot 2000 av dem kvinner. Dette gjør opp nesten halvparten av de norske kvinnene som satt i fangenskap under krigen. Kvinner som var fengslet her, ble senere overført til en egen del av leiren. Norske kvinner på Grini opplevde både vanntortur, å bli slått helseløse, trusler mot familie og i noen tilfeller seksuelle overgrep. I ett tilfelle blir en gravid kvinne arrestert og den tyske legen som undersøkte henne ga politiet tillatelse til å torturere henne, så lenge hun ble sittende mens det pågikk.  Falstad fangeleir, etablert i 1941 i Trondheim, inkluderte en kvinneavdeling administrert av kvinnelige voktere. Kvinnene på Falstad ble sjelden tatt som gisler, men de ble likevel utsatt for "skjerpede" forhørsmetoder og brutal behandling. Dette inkluderte fysisk mishandling, vanntortur og trusler mot både dem selv og deres nærmeste. På Falstad satt kvinnene tydelig mer innesperret enn det mennene gjorde under fangenskapet.

Fangenskap på Kontinentet

Ravensbrück i Tyskland var den største kvinnelige konsentrasjonsleiren på tysk jord under andre verdenskrig. Kvinner som ikke passet inn i nazistenes bilde av hva som var normalt for en kvinne, kriminelle og de som bedrev motstandsarbeid ble fengslet her. Rundt 132 000 kvinner og barn ble internert i Ravensbrück under krigen, inkludert 103 norske kvinner. Levekårene på leiren var mildt sagt elendige på grunn av lite plass; med omtrent 1 000 fanger i hver brakke, måtte fangene sove to til tre personer i hver seng, noe som gjorde at epidemier og sykdom spredte seg fort. Omtrent en tredjedel av de norske fangene var definert som NN-fanger. Dette var en betegnelse for fanger som skulle “forsvinne i natt og tåke” fra leiren. De fikk enda dårligere behandling i forhold til de vanlige fangene i leiren og hadde en egen brakke.

Japansk Fangenskap

Norske kvinner satt ikke bare i fangenskap i Norge og Europa. På grunn av de alliertes beslutning om å prioritere Europa, så fikk Japan et mer relativt fritt leide i Stillehavet. Den andre kinesisk-japanske krigen i 1937 blir regnet som innledning på Stillehavskrigen og ble forsterket av krigsutbruddet i vest. Det er beregnet at omtrent 900 av nordmennene som befant seg i land invadert av Japan under krigen, ble satt i interneringsleirer. Av disse var det 216 kvinner, altså var så mange som 24% av den totale fangebefolkningen kvinner. En viktig grunn til dette var at det var mange familier som levde der, og nesten halvparten av de norske kvinner som ble fanget var husmødre.

Ettersom Stillehavskrigen foregikk på så mange fronter, er bildet av kvinner under japansk fangenskap mer uoversiktlig.Opplevelsen til norske kvinner i japansk fangenskap varierte noe fra sted til sted, men generelt sett var det dårlige levekår med lite mat, uhygieniske forhold, og dårlig infrastruktur.  I japansk fangenskap var også underkastelse en viktig del av fangeopplevelsen, med hard straff i vente for de som blant annet ikke bukket dypt nok for japanerne. Under Stillehavskrigen døde seks norske kvinner i fangenskap, av totalt 124 nordmenn. Flere av de omkomne var også barn.

Barn i fangenskap

Fødsel og barn i fangenskap under krigen utgjorde et særlig viktig og tragisk aspekt av kvinnenes opplevelse. Mens menn i fangenskap også bar på de fryktelige byrdene av tortur, avhør og generell lidelse, var det særegne utfordringer og farer knyttet til graviditet og barnefødsler for kvinnene. Dette aspektet gir et unikt perspektiv på kvinnenes lidelse og kamp under fangenskap. Å bringe et barn til verden under slike forhold var ikke bare en fysisk og emosjonell prøvelse for moren, men det betydde også at det nyfødte barnet ble født inn i et miljø preget av lidelse, sult og overgrep. I tillegg var det risikoen for at barnet kunne bli tatt fra moren og vokse opp i fangenskap eller dø i de allerede vanskelige forholdene. I kvinneleiren Ravensbrück var det alltid barn til stede. I løpet av de seks årene leiren eksisterte var over 880 barn under 16 år oppholdt her. Mange av disse levde et kort liv, dersom de i det hele tatt unnslapp å bli drept umiddelbart etter fødsel. De uhygieniske forholdene som preget leiren gjorde ikke fødselen noe lettere, i tillegg til at mødrene måtte tilbake til arbeid så snart som mulig etter de fødte. Dette gjorde at mesteparten av spedbarn døde etter bare noen få dager, og de barnene som overlevde lenger, ble brakt inn i et liv preget av lidelse, sult og nød.

Fødsel og barn i fangenskap er altså et viktig punkt å trekke inn når man snakker om kvinner i fangenskap, da det belyser en ekstraordinær dimensjon av kvinnenes kamp og lidelse som menn ikke nødvendigvis opplevde på samme måte.

Etter krigen

Etter krigen ble mange av de norske kvinnene som hadde vært fanget under andre verdenskrig, stilt overfor utfordringer med å gjenoppta sine liv og komme seg videre etter traumene de hadde opplevd. Til tross for at de hadde lidd gjennom umenneskelige forhold og tålt utallige prøvelser, ble deres historier ofte oversett eller marginalisert i den nasjonale og internasjonale historiefortellingen. Deres historier minner oss om den usigelige lidelsen som krig fører med seg, samtidig som de står som et testament til menneskelig motstandskraft og vilje til å overleve. Det er derfor viktig å hedre deres minne og anerkjenne deres bidrag til kampen for frihet og rettferdighet, samt å sørge for at deres erfaringer ikke blir glemt i historiens gang.

Artikler m.m.

Nordmenn i fangenskap 1940–1945 - Norgeshistorie

Norske kvinner deltok på alle krigens områder (kvinnehistorie.no)

Kvinner under andre verdenskrig: Nå kommer innsatsen frem i lyset. (aftenposten.no)

Nordmenn i fangenskap under andre verdenskrig – Store norske leksikon (snl.no)

Masteravhandling Ida Fladmoe 2011: "Kvinnelige norske fanger under krigen Forskjeller og likheter i behandlingen av
norske kvinnelige fanger i fangeleirene Falstad og Grini og konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Kvinner i fangenskap | Bergesenstiftelsen

Norske kvinner deltok på alle krigens områder (forskning.no)

Arkivet.no | Motstandsfolk i fangenskap

Norsk digitalt fangearkiv 1940-1945 - Fanger.no

Om Grini fangeleir - Grinimuseet (mia.no)

Bøker

“Norske kvinner i krig 1939-1945”, Mari Jonassen

“Kvinneleiren: Historien om Ravensbrückfangene”, Kristian Ottosen

“Bak lås og slå: historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus”, Kristian Ottosen