Martin Hjelmen-saken

Martin Hjelmen-saken var en opprullingssak i en undergruppe av Osvald-gruppen. Undergruppen hadde sitt utgangspunkt fra da Ernst Wollweber ledet det kommunistiske sabotasjeapparatet i Skandinavia på 1930-tallet. Martin Hjelmen ble vervet at Wollweber i 1935 og grunnla den norske greinen av Wollweber-apparatet. 

Martin Hjelmen begynte forsiktig å verve medlemmer til sabotasjeapparatet. Han vervet kun personer han stolte helt på. Først dannet han en gruppe i Oslo, og sommeren 1936 dro han til Bergen for å opprette en gruppe der.

Høsten 1938 hadde Wollweber, Hjelmen og Asbjørn Sunde et møte. Sunde skulle overta ansvaret for gruppene i Oslo og Bergen, og Hjelmen fikk ansvaret for å utvikle gruppenes infrastruktur. 

Hjelmen arrestert i Sverige i februar 1940 og dømt for passforfalskning og ulovlig opphold. Etter soningen ble Hjelmen utlevert til tyskokkuperte Norge 20. januar 1941, og han havnet derfor rett i hendene til Sipo. Etter måneder med tortur sprakk han og oppga navn på personer i organisasjonen. Sabotasjeapparatet ante ingen fare helt til Alfred Olaf Bjørkmann ble arrestert september 1941. Både Bjørkmann og Hjelmen ble så torturert, og opprullingen vokste. 

Frank Hagbart Nilsen døde av sykdom i Düsseldorf 10. desember 1942. Martin Hjelmen og Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet i Brandenburg 30. mai 1944.