Kvarstadbåtene (Operation Performance)
Kvarstadbåtene var norske skip som ble liggende i svenske havner etter 9. april 1940. En mislykket overfart fra Sverige til Storbritannia 31. mars 1942 førte til at besetningen på åtte kvarstadbåter, 234 personer i alt, havnet i tysk fangenskap. 19 mennesker døde under utbrytningsforsøket.
Skrevet av Thomas V.H. Hagen og Inger Fagerberg
"Kvarstad" er avledet av å "stanna kvar" og var den svenske betegnelsen for beslag under rettslige tvister. 9. april 1940 lå det ca. 30 norske skip i svenske havner. Etter provisorisk anordning av 18. mai 1940 rekvirerte eksilregjeringen i London at alle skip over 500 tonn som tilhørte Norge og som befant seg utenfor okkupert område. Regjeringen opprettet The Norwegian Shipping and Trade Mission, kjent som Nortraship, som skulle ivareta redernes og regjeringens interesser. Frem til regjeringens fysiske rekvirering av skipene, skulle skipene bli i svenske havner. Dette var imidlertid ikke Tyskland interessert i, som ville ha skipene tilbake i det okkuperte Norge. Tyskland sendte mannskap til Sverige for å hente skipene, og en del av skipene vendte selv hjem i løpet av 1940.
I januar 1941 tok fem av skipene seg over til England fra Sverige. Overfarten var en suksess, men medførte protester fra tysk hold. Igjen i Sverige stod 14 norske skip, som svenskene samlet i Gøteborg.
1. juli 1941 inngikk den norske og britiske regjeringen en avtale. The Ministry of War Transport «chartret» 11 av skipene. Dette medførte at skipene stod i britenes rådighet, men de måtte selv stille med mannskap. De norske kapteinene om bord forble som representanter fra Nortraship. Avtalen gjaldt til skipene kom til England eller 1. januar 1942, men ble senere forlenget.
Tysk etterretning observerte at skipene var i ferd med å gjøres sjøklare. De ønsket ingen reprise av overfarten i januar samme år, og ville at den svenske regjeringen skulle gå god for dette. Regjeringen svarte at de manglet myndighet til å hindre avreise og at kun en svensk domstol kunne legge beslag i skipene. At den svenske domstolen bela skipene med kvarstad var dermed Tysklands eneste håp for å holde skipene igjen i Sverige.
Kvarstad-saken utløste en omstendelig rettsprosess. Først 17. mars 1942 falt dommen i det svenske rettsvesenet, i favør av de norske og britiske regjeringene. Som fremmede makter nøt de immunitet mot kvarstadbelegg fra Sverige, og skipene stod med det fritt til å dra til Storbritannia.
Utbrytningen «Operation Performance» var nært forestående. Skipene ble malt mørk grå for bedre dekke under de lyse vårnettene. Om bord i skipene befant det seg last med stor militær betydning, og skipene ble derfor ladet med sprengstoff i tilfelle skipene skulle falle i tyske hender. Det første skipet skulle seiles 31. mars 1942 klokken 20.00. De resterende ni skipene skulle følge etter med fem minutters mellomrom.
Kun to av de ti skipene kom frem til Storbritannia under overfarten. Seks skip ble senket under tyske angrep, og to skip ble tvunget til å returnere til Sverige. 19 personer døde under forlisene, og 235 personer havnet i tysk fangenskap.
Mannskapet som overlevede, men som ble tilfangetatt, besto hovedsaklig av nordmenn (177), men også personer av annen nasjonalitet (to nederlendere, en polakk og resten briter). Sju var kvinner. Hele denne gruppen ble ført via Frederikshavn i Danmark til Marlag und Milag Nord utenfor Bremen i Tyskland. I Milag ble kvarstad-fangene registrert som krigsfanger. De ble anbrakt i en egen brakke omgitt av piggtrådgjerde, adskilt fra andre fanger.
På tysk hold oppsto en tautrekking om hvem disse fangene tilhørte, om de var å anse for krigsfanger under storadmiral Erich Raeder eller politiske fanger under SS' riksfører Heinrich Himmler. Sistnevnte vant denne striden, og gruppen ble stilt for tysk krigsrett i Kiel og vesentlig dømt til tukthusstraffer. 151 endte i Sonnenburg.