Hverdagsmotstand

Hverdagsmotstand kan ses som den mest grunnleggende formen for motstand i den undertrykte befolkningen, og som grunnlaget for mye annen motstand. Hverdagsmotstand rommet motstandserfaringer på ulike nivåer, alt fra indre avvisning via obstruksjon til åpen boikott. Indre avvisning handlet om det man tenkte inni seg, men ikke nødvendigvis torde å gi uttrykk for. Obstruksjon vil si at man i det stille handlet i strid med et påbud, mens åpen boikott innebar umaskert sivil ulydighet.

Hverdagsmotstand hadde den fordelen at den var uorganisert og relativt risikofri. Her skal gis noen eksempler. Rett før krigsslutt, den 18. april 1945, ble en skogsarbeider fra Gjerstad arrestert – fordi han hadde skrevet navnet «Fredheim» i hvitt tegl på taket på et avsides bureisningsbruk. Han ble mistenkt for å ville signalisere til allierte flyvere. En barbermester på Evje hadde nektet å klippe to tyskere i november 1940, uten nærmere begrunnelse. Han mottok da et skriv med følgende ordlyd fra lensmannen: «2 tyske soldater ønsker å bli klippet i kveld. Jeg tør henstille til Dem hvis mulig å efterkomme anmodningen.» Denne hendelsen førte ikke til arrestasjon. På Røyken jernbanestasjon i Buskerud ble en ekspeditør arrestert 19. mai 1942, fordi han hadde unnlatt å si «vær så god» da han ga billetten til en lokal NS-leder. En kvinne fra Oddernes ble anmeldt i Bergen i oktober 1943 for å ha gått med NS-merke – uten å være medlem!  Søndag 31. oktober 1943 demonstrerte en del skolejenter på Kristiansand torv med «nisseluer strikket i norske farver», som det heter i anmeldelsen til Stapo i Kristiansand. «Toppluedemonstrasjoner» ble et begrep. Blant de mest kuriøse arrestasjonsårsakene hører vel denne: En lagdommer ved Frostating lagmannsrett ble innkalt til et møte på Stapos kontor i Trondheim. Han skal da ha uttalt ganske rolig: «Jeg liker ikke dette kontoret», hvorpå han ble arrestert.

En typograf i avholdsavisa Samleren i Mandal, Walter Bentsen, ble arrestert tre ganger. Den første gangen allerede sommeren 1940, i forbindelse med uro utenfor kinoen i Mandal, der det hadde vært et NS-møte. Bentsen ble tatt for å ha vært en av bakmennene, og fikk en bot på 100 kroner. Da han nektet å betale, havnet han i fengsel og satt en uke. Sjefen i Mandal sparebank tok initiativ til å samle inn penger til dekningen av Bentsens bot. Bentsen sørget da for å trykke en takkeannonse i Mandals Avis. Den korte annonsen inneholdt ordene «Enn kommer dag» – og dermed ble Bentsen arrestert på ny. De tre ordene ble sett på som en trussel.

Sirkuleringen av denne typen anekdotiske fortellinger ble en viktig del av humoren under okkupasjonen, og utgjorde et helt sentralt element i den skjulte samtalen som unndro seg myndighetenes oppmerksomhet. Ikke minst de illegale avisene bidro sterkt til spredningen av slike historier. Den tyske okkupasjonsmakten forsto kraften som lå i fortellinger om hverdagsmotstand, og brukte derfor store ressurser på å kartlegge den alminnelige stemningen over hele landet. Sipos avdeling III, Sikkerhetstjenesten (SD), hadde ansvaret for å skrive jevnlige rapporter om dette til Victoria Terrasse, der de lokale rapportene ble redigert til en fellesrapport for Norge. Disse hemmelige etterretningsmeldingene, kalt Meldungen aus Norwegen, ble distribuert til tyske militære og sivile sjefer i Norge, og dessuten til Goebbels’ propagandaministerium i Berlin.

I Fjære utenfor Grimstad arbeidet lærerinne Caroline Moe på en duk. Hun lot andre få vite at hun skulle brodere på duken helt til krigen var slutt. I Grimstad ble Carolines duk en snakkis. Særlig mot slutten av krigen fikk hun stadig spørsmål om hvordan det gikk med duken. Den skal visstnok kun ha vært i bruk én gang, i Hitlers gravøl.

Elevenes spontane pipekonsert på Kristiansand katedralskole i desember 1943, da tre lektorer ble hentet av norsk og tysk politi på skolen, var ingen organisert form for motstand, men en reaksjon som kunne oppstå fordi elevene delte en felles forståelse av hva som ble oppfattet som rett. Einar Torjesen og Oddvar Munksgaard var blant elevene som hadde pepet; de ble, sammen med om lag 20 andre, arrestert samme kveld, og måtte sitte på Arkivet til over nyttår.

Demonstrasjoner, symbolsk motstand, vrangvilje overfor påbud og subtile protester er alle eksempler på hverdagsmotstand. Den såkalte Kongeblomstaksjonen i 1942 er et godt eksempel på hvordan hverdagsmotstand hang sammen med, og ofte var et direkte resultat av, konkrete paroler i de illegale avisene.

Det offentlige kulturlivet var en arena der hverdagsmotstand var særlig utbredt, så som på kinoene og ved teatrene. 

Nedenfor fins en liste over fanger som ble arrestert på grunn av handlinger som omfattes av hverdagsmotstand. Dette vil aldri kunne bli noen komplett liste, blant annet fordi hverdagsmotstand bare i liten grad har satt spor i skriftlige kilder. Det er likevel ingen tvil om at hverdagsmotstand var et viktig fenomen i det okkuperte Norge som fikk store konsekvenser for norsk fangehistorie.