Hevnen etter likvideringen av Arne Tofteberg (1942)
Stapo-mannen Arne Tofteberg ble likvidert 21. august 1942. Syv nordmenn tilknyttet Osvald-gruppen ble henrettet 7. september 1942 som straff for likvideringen.
Skrevet av Inger Fagerberg
Arne Tofteberg var en beryktet politimann i Stapo under krigen. Han tydde til grov tortur under forhør og utgjorde en stor trussel for motstandsfolk. Han ble derfor den første av flere Stapo-folk som ble likvidert under okkupasjonen.
Fenomenet likvidering var gjenstand for debatt etter krigen. Ordrene om likvidering skulle i utgangspunktet gis i London, men tidsbegrensede tvangssituasjoner gjorde ofte dette vanskelig i praksis. Osvald-gruppens leder, Asbjørn Sunde, og leder for politigruppen i motstandsgruppen 2A, Asbjørn Johan Bryhn, innledet et nært samarbeid tidlig i 1942. I mars 1942 mottok Sunde en liste fra Bryhn over ca. 20 personer som skulle likvideres. På lista stod Arne Tofteberg. Navnene på tre andre Stapo-menn som jobbet på samme kontor stod også på Bryhns liste. Alle fire var kjent for sine forhørsmetoder. Listen var utformet etter bidrag fra ulike motstandsgrupper og godkjent av en illegal dommer. Senere i krigen overtok Milorg-sjef, og senere forsvarsminister og justisminister, Jens Christian Hauge den illegale dommerjobben.
21. august 1942 utførte Osvald-gruppen likvideringen. Sunde og Alf Kristiansen hadde 20. august montert en sprengladning på Toftebergs kontor, nærmere bestemt tilkoblet telefonen hans. Da Tofteberg morgenen 21. august tok telefonen da den ringte, eksploderte ladningen. Tofteberg døde kort tid etter, og to andre politimenn ble skadet. Hvorvidt Bryhn hadde godkjent en aksjon så spesifikt rettet mot Tofteberg eller om Sunde handlet etter eget hode, er uklart.
Tilfeldighetene skulle ha det til at det allerede var planlagt arrestasjoner av aktører i Osvald-gruppen. Samme dag som likvideringen ble Alf Kristiansen, Håkon Eriksen, Sigurd Peder Hansen og hans kone Rigmor Margrete Hansen arrestert. De andre som skulle bli offer for straff etter likvideringen, satt allerede i fangenskap etter å ha blitt arrestert tidligere samme år. Disse var Carl Johan Jacobsen, Reidar Kristoffersen, Karl Fritjof Schei, Thorleif Leonhard Andresen, Bjarne Hansen og Elias Scholl Hansen.
Under rettsaken ble de tiltalte blant annet dømt for terrorforbrytelse, virksomhet til fordel for fiendlig stat og mord. De ble dømt til døden flere ganger, noen opptil fire ganger. Thorleif Leonard Andresen tok selvmord i fangenskap på Akershus festning etter dødsdommen.
Morgenen 7. september 1942 ble Elias Scholl Hansen, Bjarne Hansen, Carl Johan Jacobsen, Reidar Kristoffersen, Karl Fritjof Schei, Håkon Eriksen og Alf Kristiansen henrettet i Trandumskogen.
Sigurd Peder Hansen hadde også fått dødsdom, men var 7. september i avhør i Trondheim etter sabotasje på Værnes flyplass. Han ble angivelig henrettet i Trøndelag 18. september, elleve dager etter henrettelsene i Trandumskogen. Rigmor Margrete Hansen ble etter arrestasjonen 21. august sendt til Grini. Hun ble kraftig torturert under forhør, og døde 31. oktober 1942 som følge av det.
Etter likvideringen ble Osvald-gruppen omtalt som en terrorbande. Sipo lovte ut dusør til personer som bidro til arrestasjonen av de "frie attentatmenn" Johan Peter Bruun og Asbjørn Sunde. Sunde ble aldri arrestert under krigen, mens Johan Peter Bruun og Sundes bror, Håkon Marinius Sunde, ble henrettet på Trandum 2. mars 1944.