Aktion Polarkreis

I løpet av mandagen 16. august 1943 ble 500 polititjenestemenn arrestert. Av disse ble godt over halvparten senere deportert til Stutthof.

Samtidig ble rundt 1100 offiserer arrestert. Disse ble først sendt til oppsamlingsleiren på Hvalsmoen i Ringerike. Mange offiserer var varslet om aksjonen på forhånd, og valgte å stå klare i full uniform da de ble hentet.  

På tysk side hadde det lenge vært diskutert planer for å slå ned på motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten innen det norske politi- og offiserskorpset. Etter kapitulasjonen hadde mange norske offiserer blitt involvert i motstandsbevegelsen.  I tillegg var det en utfordring at mange politibetjenter nektet å være lojale mot politietatens styring.  

Eilifsen-saken

Den utløsende årsak til aksjonen i 1943 var å finne i Eilifsen-saken. Gunnar Eilifsen meldte seg etter okkupasjonen inn i NS og var i en periode politimester i Halden. Våren 1941 meldte han seg ut av partiet, og ble degradert til politifullmektig. I august 1943 jobbet han som politifullmektig ved Oslo politikammers kriminalavdeling. En dag ble han beordret til å avgi fem av sine menn til Stapo. Da disse konstablene nektet å utføre et tildelt oppdrag, som gikk ut på å arrestere tre unge kvinner som hadde unnlatt å møte til Nasjonal Arbeidsinnsats, nektet de, og fikk støtte av Eilifsen.

Rikskommissær Terboven utnyttet denne situasjonen. Først sørget han for at det norske Justisdepartementet utarbeidet en ny kriselov for å sikre ro og orden i krigstid, deretter ble en særdomstol for politiet opprettet, og endelig ble Eilifsen dømt til døden. Loven Eilifsen ble dømt etter, ofte omtalt som "Lex Eilifsen", hadde tilbakevirkende kraft. Slik kunne Eilifsen dømmes til dødsstraff av en norsk domstol, til tross for at den norske straffeloven ikke hadde hjemmel til det. Selve henrettelsen ble gjennomført samme dag som Aktion Polarkreis ble iverksatt.

Politimenn i fangenskap

Rundt om i landet ble tyskfiendtlige politibetjenter arrestert. Totalt ble omtrent 500 polititjenestemenn arrestert under "rensingen" av politietaten.

I Oslo begynte aksjonen med en oppstilling av stor-Oslos 700 betjenter på Majorstuen. Her måtte tjenestemennene signere en lojalitetserklæring. Med noen få unntak, nektet hele forsamlingen å signere. De ble deretter gitt ultimatumet om å signere eller å bli skutt, i henhold til "Lex Eilifsen". De fleste valgte da å signere erklæringen. 16 tjenestemenn nektet fortsatt, og ble først ført til Victoria Terrasse og deretter til Grini.

Arresterte politifolk fra rundt i landet ble samlet i fengsler eller fangeleirer i de større byene. Omtrent 250 av dem ble senere deportert til Stutthof.

Aksjonen mot offiserkorpset

I en bekjentgjørelse i Aftenposten 16. august 1943 kunne man lese at norske yrkesoffiserer etter befaling fra Hitler skulle overføres til krigsfangenskap i Tyskland. Eldre offiserer og vernepliktige offiserer over 55 år eller som ikke hadde hatt øvelse siden 1930, skulle frigis. Rundt 500 innen disse offiserskategoriene ble løslatt innen to uker. De øvrige ble, sammen med en del tidligere arresterte offiserer, deportert. Første pulje forlot Hvalsmoen 7. september 1943. Offiserene ble sendt til Schildberg og senere til Luckenwalde, hvor de var i fangenskap til leiren ble frigitt 21. april 1945. Krigsfangene havnet under kontroll av sovjetiske styrker, som ønsket å sende dem hjem til Norge via Murmansk. På vei til toget som skulle frakte dem til Murmansk kom det kontraordre, og bilene snudde og kjørte mot Vestsonen.