Aksjonen mot norske studenter i 1943

30. november 1943 igangsatte Gestapo en aksjon for å arrestere studentene ved Universitetet i Oslo etter ordre fra Reichskommissar Terboven. 300 tyske marinesoldater bistod Gestapo under aksjonen. Bakgrunnen for arrestasjonene var mistanker om at studenter kunne ha stått bak brannen i Universitetets Aula natten 27. - 28. november 1943. Denne brannen var trolig påsatt av personer i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt, etter initiativ fra Petter Moen.

Rundt 1200 lærere, funksjonærer og studenter ved universitetet ble arrestert. Aksjonen tok form av razziaer på alle fakultetene og i studentboliger samt arrestasjoner på åpen gate. Antallet som ble arrestert utgjorde en tredjedel av studentene ved Universitetet i Oslo. De arresterte ble deretter samlet i Universitetets Aula, hvor det ble foretatt en sortering av hvem som skulle fengsles over lengre tid. De kvinnelige studentene ble løslatt og pålagt å dra til sitt hjemsted. Studenter som var tilknyttet Nasjonal Samling og andre som ble oppfattet som lojale overfor okkupasjonsregimet, kunne fortsette å studere ved Universitetet i Bergen og ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. 

De arresterte studentene ble sendt videre til fengsling ved Fredriksvern verft i Stavern. En gruppe på 521 studenter ble løslatt og sendt hjem etter fangeopphold i Stavern. Etter aksjonen forble Universitetet i Oslo stengt.

Fangenskap i Tyskland og Frankrike

644 av studentene som havnet på Stavern ble deportert til Tyskland i desember 1943 eller januar 1944. 177 av dem var medisinstudenter, 160 studerte filologiske fag, 119 var justudenter og 71 var realister. 291 studenter ble sendt til konsentrasjonsleiren Sennheim i Alsace, som var opprettet som en omskoleringsleir for å rekruttere frivillige til tjeneste i SS. De resterende 353 studentene ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald, like ved byen Weimar.

7. juli 1944 ble alle studentene som først hadde ankommet Sennheim, forflyttet til landsbyen Bitschweiler lenger nord i Alsace. Samme dag ble 117 av studentene i Buchenwald flyttet til Sennheim. De resterende 255 Buchenwald-studentene ble ikke forflyttet til Sennehim før 23. oktober 1944. For første gang siden desember 1943 var de norske studentene samlet i samme område. 

21. november 1944 ble 400 av de norske studentene evakuert fra Sennheim. Årsaken var at allierte styrker hadde nådd Alsace og at frontlinjen nærmet seg studentene. 90 av studentene ble igjen, men av disse la 81 på marsj kort tid etter. Studentene måtte marsjere østover mot Rhinen, og underveis hadde de lite mattilgang og måtte delta i tvangsarbeid ved tyske forsvarsverk. Det hendte også at de deltok i sivilt og humanitært arbeid, f. eks. rydding av ruiner etter at Freiburg ble bombet 27. november 1944. Marsjen endte med at studentene kom tilbake til Buchenwald i midten av desember.

I slutten av februar 1945 ble de fleste av de norske fangene i Buchenwald sendt med tog til Neuengamme. Noen av studentene ble igjen i leiren fordi de skulle sendes til Heidelberg for å studere. De skandinaviske fangene i Neuengamme ble evakuert til Danmark 20.-21. april 1945. 

Ideologisk motstand

Både i Buchenwald og Sennheim deltok studentene på forelesninger som var ment å påvirke dem til å endre deres holdninger i favør av nazistisk ideologi. I Sennheim holdt universitetslærere og professorer fra universitetene i Strasbourg og Freiburg forelesninger. I Buchenwald ble forelesningene holdt av samme type vitenskapelig ansatte fra Universitetet i Jena. Hensikten bak undervisningen var at Heinrich Himmler ønsket at studentene skulle reise tilbake til Norge for å spre nazistisk ideologi.

Verken i Buchenwald eller Sennheim ble studentene positivt innstilt til nazistisk ideologi som følge av undervisningen. I Sennheim meldte ingen nordmenn seg som frivillige til SS-tjeneste, til tross for systematiske forsøk på ideologisk påvirkning. I denne leiren markerte studentene tydelig motstand ved å nekte å ikle seg SS-uniformer, ved å stille kritiske spørsmål etter forelesninger eller ved å la være å gjøre Hitler-hilsen.

Krav og protester ble stort sett etterkommet av leirledelsen i Sennheim, da de hadde fått ordre om å være medgjørelige og vise forståelse overfor studentene. Blant annet tillot leirledelsen at de norske studentene fjernet SS-insignier fra uniformene sine. Men det inntraff også episoder der enkelte SS-offiserer truet med avstraffing og til med henrettelser hvis ikke de norske studentene avsluttet sine aksjoner eller trakk tilbake protester.

Da det ble tydelig at de norske studentene ikke var mottakelig for ideologisk omskolering, endret leirledelsen taktikk både i Sennheim og Buchwald. I Sennheim skjedde dette i mai 1944, da studentene først ble splittet opp i mindre grupper som ble sendt til arbeidskommandoer utenfor Sennheim, til arbeidstjeneste andre steder i det nazi-okkuperte Europa eller begynte på studier i Freiburg. Dette var ment som tiltak hvor de belønnet forholdsvis medgjørelige studenter og straffet studenter som motsatte seg nazistisk ideologi.

I Buchenwald kunne studentene hver 14. dag sende hjem brev på maksimalt to sider, som skulle være skrevet på tysk. Studentene i Sennheim kunne skrive brev med ubegrenset lengde og kunne skrive på norsk. Postforsendelser som ble sendt av studentene til Norge ble imidlertid gjennomgått av sensurmyndigheter.

Forholdene i leiren

De norske studentene mottok mange hjelpesendinger med mat fra Røde Kors og andre frivillige organisasjoner. Studentene i både Sennheim og Buchenwald fikk tilstrekkelig mat, på lik linje med både vakter og SS-personell. Overskuddsmaten kunne Buchenwald-studentene dele med andre fanger i leiren, hvor de f.eks. ga mye hjelp til jødiske barn og russiske fanger. Dette ble særlig viktig da studentene kom tilbake i Buchenwald i desember 1944, og det i mellomtiden hadde kommet tusenvis av fanger i svært dårlig forfatning fra leirer lenger øst.

17 av studentene døde i fangenskap, flere som følge av at de pådro seg tuberkolose under fangetransport. I Buchenwald og Sennheim fikk imidlertid studentene forholdsvis god medisinsk oppfølging, som norske medisinstudenter i stor grad sørget for. I ett tilfelle ble sju studenter med pleuritt sendt fra Sennheim til et slott sør for Wien 8. mai 1944 til et jaktslott sør for Wien. De ble sendt tilbake til Norge i slutten av november 1944. En av dem døde under transport. 

Norske studenter bistod også med medisinsk krisehjelp overfor både medfanger og tyske fangevoktere etter at amerikanske fly bombet Buchenwalds fabrikkanlegg og administrasjonsbygg 24. august 1944. Rundt 400 døde under bombeangrepet. Da en våpenfabrikk utenfor Weimar ble bombet 9. februar 1945, hvor det jobbet mange fanger, hjalp studentene igjen sårede som hadde blitt rammet.