Daniel Arnesen

Følgende historikk er innsendt av familie:

Daniel Arnesen fikk seg arbeid på Vedafjellet festningsanlegg på Nordre Eigerøy, og det gav ham muligheten til å spionere på tyskerne. Han jobbet ved kommandoplassen. I voksen på innsiden av tobakksesken tegnet han inn skuddvinkelen på kanonene som var rettet mot innseilingen til Nordre Eigerøy, Brusand og Ogna. Dessuten tegnet han opp ett minefelt som ikke var særlig kjent. Det kom overraskende på de allierte da kartet kom til England. Etter krigen kom en engelsk kaptein til Egersund og ytret ønske om å snakke med vedkommende som hadde utført jobben. Han fikk hilse på Daniel.

Daniel var med i etterretningsorganisasjonen XU. Han ble med i den i begynnelsen av 1942, og det gikk bra i ett år, men i februar 1943 ble han arrestert. Han var kommet hjem fra arbeid, og familien spiste middag da 3-4 tyskere stormet inn. Etter forhør og tortur i Stavanger, ble han sendt til Grini. Hvordan han hadde det i fangenskap har han fortalt litt om i Samholds fredsnummer fra 1945.

Hovedtrekk:

• Forhørt i 14 dager av Gestapo i Stavanger.
• Tennene slått inn og han ble påført brennemerker.
• Sendt til Grini hvor han var 1⁄2 år.
• Sendt med båt til Stettin (Polen). NN-fange.
• Videre i fengselsvogn til Berlin og Tysklands største fengsel og innom Sachsenhausen.
• Videre gjennom Tsjekkoslovakia til Wien og bestemmelsesstedet Mauthausen.
• Ble «pakket som sild i tønne» på kommando.
• Arbeidet i et steinbrudd ca. 1 kilometer fra leiren.
• Arbeidet bestod i å bære 60 – 70 kg stein på ryggen. Steinen skulle bæres opp 184 trappetrinn 7 ganger om dagen.
• Fangene stupte i hundrevis og ble kastet utfor så de døde.
• De som ikke døde i fallet, ble slått i hjel.
• Ble så sendt til tunnelarbeid i Alpene.
• Led fryktelig av frost her.
• Matrasjonen bestod til slutt av et brød pr. dag til 12 mann.

Daniel kunne tysk, og det hjalp ham under fangenskapet. Han forstod hva vaktene snakket om, og kunne ta sine forholdsregler. Han drakk heller aldri ukokt vann, noe som også var en forholdsregel for å klare seg.

Etter en lang pause i brevvekslingen, fikk familien hjemme beskjed om at Daniel muligens var død. Da må hans kone ha skrevet til «Den Norske Damekomité» i København for å få visshet. Fra dem får hun brev som forteller at de nettopp den dagen hadde fått en kvittering fra han på mottatt pakke, og at de hadde fått regelmessige kvitteringer hver måned.

I fangeleiren vet vi nå at Daniel var involvert i en fluktplan. Flukten skulle gå til Jugoslavia, bl.a. sammen med en russisk kaptein. Men av to grunner valgte han å ikke bli med: Bildet av fem barn som ventet hjemme, som hans kone hadde sendt ham, og at de andre nordmennene i leiren ville fått unngjelde.

I mars 1945 ble Daniel sammen med andre nordmenn reddet av svensk Røde Kors. De ble hentet av «de hvite bussene». Reisen gikk gjennom Danmark til Höganäs i Sverige, hvor han ble til slutten av mai.

Da freden endelig kom til Norge 8. mai, var familien veldig spent på når han ville komme hjem. Endelig kom han, den 28. mai. Hele familien var på Eie og tok imot ham. Familien ble kjørt med hest og kjerre, pyntet med bjørkeløv og norske flagg, ned til byen.

Daniel snakket lite om det han hadde opplevd i fangenskap. Han var redd folk ville ha problemer med å forstå hvor grusomt det hadde vært. I de senere årene av sitt liv fortalte han en del til sine svigersønner. Mange år etter krigen var han sammen med meg på Herøya. Der kom han i prat med noen sommergjester som hadde hatt nazister i familien, og som de hadde vanskelig for å tilgi. De spurte Daniel om han ikke hatet tyskerne. Da svarte han omtrent slik: «Det har ingen hensikt å hate. Hat rammer ikke den du hater, men slår tilbake på deg selv.»