Solveig Malene (Johansen) Lystad

Datter av Parelius Lystad. 

Solveig Lystad ble ansatt i Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund i 1938. Da krigen kom, samlet flere ansatte seg ved forbundet 10. april for å snakke om hva de skulle gjøre. De ønsket å gjøre motstand. Solveig reiste for å forsøke å bli innrullert i mobiliseringsstyrken. Hun havnet i Gjøvik, men det var ikke plass til kvinner i mobiliseringsstyrken og hun ble henvist til kjøkkenet. Dagen etter dro de videre for å hjelpe folk, og slo seg sammen med Samorg som trengte folk. Så kom meldingen om at Norge hadde kapitulert.

Hun ønsket å fortsette motstandsarbeid, i egen organisasjon. Et engasjement ble tent i fagbevegelsen. Medlemslister og kontaktpersoner fra kontoret til Solveig hadde stor betydning for det illegale arbeidet. Hun ble involvert i produksjonen av avisen Fri Fagbevegelse, som var illegal. Hun sluttet seg også til gruppen som produserte London-nytt. Solveig bidro til å spre avisene, og hun kom i tillegg inn i et nettverk med kurerer. Det ble sendt meldinger frem og tilbake til utlandet, og i de illegale avisene ble opplysninger fra dem brukt.

I 1941-1942 ble mange i fagbevegelsen arrestert som følge av illegalt arbeid. Høsten 1941 skulle Solveig møte en kurer og levere melding. Da ble hun anholdt av en tysk vaktpost. Til tross for at hun ble ransaket, unngikk hun arrestasjon og hun fikk levert meldingen. I motstandsgruppen ble det deretter diskutert om de hadde en angiver blant seg. De kom frem til en person som var angiver. Etter en avstemming ble personen likvidert samme dag. Aktivitetene fortsatte på kontoret med dagliger meldinger som ble mottatt og sendt videre.

Solveig ble seneren mistenkt for å spre informasjon fra London, og i februar 1942 ble hun oppsagt fra jobben. Hun fikk seg bare noen dager senere jobb ved en liten manufakturforretning på Frogner. Hun forsøkte så å fortsette mostandsarbeidet på alternativ fremgangsmåte.

2. juli 1942 var Solveig i Oslo, og planla å reise hjem til Sørlandet for noen ukers sommerferie og besøke familie og venner. Hun håpte på et lite avbrekk fra sitt krevende arbeid. Hun var i motstandsarbeid sammen med sin hemmelige forlovede Per, som hun traff i krigens første år. Solveig rakk imidlertid ikke å reise hjem før hun ble arrestert av en nordmann i sivil fra Statspolitiet.

Solveig ble tatt til Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate nr. 7 for avhør. Flere andre fra Fagbevegelsen var også ved hovedkvarteret. Solveig forsøkte å holde sin identitet hemmelig. Hun ble tatt videre til nytt avhørsrom hvor hun ble konfrontert med at hennes navn hadde dukket opp i flere omganger med arrestasjoner og at hun drev med illegalt motstandsarbeid. Statspolitiet mente hun hadde bedrevet oppvigleri, distribuert illegale aviser og nyheter. Hun avslørte litt, fordi hun visste hun måtte si litt, og sa at hun tidvis fikk noe post som hun sendte videre. Hun sa hennes innsats var ubetydelig. Tre menn vekslet på å avhøre henne. De stilte de samme spørsmål, om og om igjen, for å se om svarene forble de samme. Dette avhøret ble avsluttet på morgenen 3. juli kl. 06.00.

Hun ble tatt til det gamle fengselet bak Grønland kirke i Åkebergeveien. Hun gikk inn i varetektsfengsling, i fengselets kvinneavdeling havnet hun på enecelle. Hun prøvde å beholde fatningen og å være rolig, men visste at hva som helst kunne skje nå. Etter fire uker i isolat i Åkebergveien, ble hun imidlertid plutselig hentet på cella. Hun fant ut at det på grunn av plassmangel ble til at hun skulle kjøres til Grini fangeleir. Og hun ble satt på kvinneavdelingen.

Tre uker etter overføringen til Grini ble en av Stapo-mennene som hadde avhørt Solveig, likvidert. Hun fikk informasjon om at mappen med papirene om henne hadde blitt fjernet under attentatet.

I oktober 1942 ble Solveig igjen tatt inn til avhør. Hun ble konfrontert av betjent fra Statspolitiet om hva hun visste om attentatet. Han hadde overtatt saken fra han som ble drept. Like over nyttår 1943 ble papirene på henne funnet under en razzia av en motstandsmann, og avhørene fortsatte i januar. Solveig ble ført frem og tilbake mellom Grini og Victoria Terrasse for avhør flere ganger i uken i en periode på 4 uker. Under avhør ble hun slått og sparket, og psykisk presset. Etter et par måneder mente Statspolitiet at det ikke var mer å hente av henne, og hun skulle transporteres videre. 

Solveig ble satt på skipet Monte Rosa og sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir i Tyskland. Her fikk hun fangenummer og en rød vinkel som betydde at hun var politisk fange. Hun meldte seg frivillig til å jobbe, og hennes første jobb i fangenskap ble på en Siemens-fabrikk. Solveig ble kjent med mange andre i fangenskap. De prøvde å overleve, men straff og sykdom var tilstede hele tiden.

I lang tid marsjerte hun frem og tilbake morgen og kveld til fabrikken sammen med de andre arbeiderne. Marsjene var rå og brutale. Men i oktober 1944 var en forlegning ferdig bygget ved fabrikken. De norske kvinnene klarte seg relativt godt i fangenskapen, og Solveig var overbevist om at årsaken var at de var innsatt som politiske fanger og kampen mot okkupasjonsmakten fortsatte ved at de fortsatt var i live. Hun ble så forflyttet til å jobbe på kontor i en administrativ stilling. Hun fikk i ettertid vite at hennes forlovede, Per, døde på den tiden.

7. april 1945 kom så en god nyhet. Solveig og andre skulle hentes til frihet. Hun ble tatt med hvite busser til Ramlösa i Sverige, for å restitueres før hjemreise til Norge. Hun hadde vært fange i nesten tre år da hun ankom Oslo i frihet. Hun kom seg i arbeid og fikk seg bosted i Åkebergveien. Men ettervirkningene av krigen skulle prege henne, og hun ville ikke snakke om sin krigsinnsats. Hun hadde håpet at innsatsen til kvinnene ville bli anerkjent.

Boken Usynlig i krig og fred - motstandskvinnen Solveig Lystad av Britt Tove Brestrup handler om Solveigs virksomhet under krigen.