Jon Arne Austnes

Jon Arne Austnes, født 16. juni 1921 i Austnes, var en av dem som etter krigens utbrudd ønsket å komme seg over til Storbritannia. Broren Torleif noterte at etter «tyskerane og Quisling var komne til makta i Norge, gjekk det rykte om at de kom til å kalla inn rekruttar til opplæring for å kjempe på tyskarane si side. Dette var det mange som frykta og ikkje ville vere med på. Planar om røming til England var i gang og Jon hadde bestemt seg for å vere med den båten som skulle gå frå Austnes, Ulabrand, men der vart han for sein. Så vart det ny plan om å vere med på den som skulle gå frå Harøya, [motorkutter] «Noreg».»

Båten skulle gå med 13 ungdommer fra Steinshamn ved midnatt 26. mars 1941. Dårlig vær gjorde imidlertid at de underveis måtte gå i livbåt. Etter flere døgn i en tøff livbåtseilas, kom de seg inn til Fosnavåg. Torleif reflekterte over at det «var ei svært farleg tid etter fluktforsøket. Vi var klar over at englandsfart var noko av det verste ein kunne gje seg til med. Karane var i overhengande fare. … Gutane prøvde å skjule reisa så godt dei kunne».

Det gikk ikke lenge før 19 år gamle Jon Arne ble etterlyst. Tysk sikkerhetspoliti var tipset. Torleif ble også etterlyst, for tyskerne antok at han visste hva Jon Arne hadde vært med på siden de blant annet delte hybel. Torleif beskrev følgende om det videre hendelsesforløpet: «Seinare på dagen [9. april 1941] kom lensmannen i Haram for å arrestere oss. Det var første gongen eg såg far min gret. Han gret og bad: «Ikkje ta frå meg sønene mine, ikkje ta frå meg sønene mine».

De ble deretter tatt til fyllearresten ved politistasjonen i Løvenvold, der arresterte ble tatt og kom inn for kortere opphold. Cellen ble beskrevet av Torleif: «Ein kan tenkje seg ein grisebinge, ca to og ein halv gangar tre meter med ein brisk til å ligge på og eit jerngitter framfor og ei firkanta boks til avtrede. På brisken var det ullteppe som ikkje var lufta på fleire år. Eg låg og sov med frakken på». Brødrene ble deretter avhørt av Gestapo og de forsøkte å få ut opplysninger av dem, men de holdt tett og fortalte heller ikke om de andre som hadde vært på «Noreg». De trodde en stund de skulle komme unna, men da tre andre fra «Noreg» i mellomtiden var blitt tatt og hadde tilstått, var nå Gestapo sikker på at Jon Arne var involvert i englandsfart. Broren Torleif ble løslatt 5. mai 1941. Faren, Johan, gjorde flere forsøk på å få Jon Arne ut av fengsel. Men til ingen nytte.

Etter opphold i Ålesund kretsfengsel fra april til oktober 1941, ble Jon Arne og de tre andre involvert i den mislykkede englandsfarten tatt til fengsel i Trondheim. Først Vollan, hvor han måtte tilbringe jul i fengsel og lengtet hjem, deretter 21. januar 1942 kom de fire til SS-Strafgefangenenlager Falstad som var fangeleir for politiske fanger. Turen gikk videre til Grini fangeleir i Oslo, hvor de ankom 29. mars 1942. Det gjorde et sterkt inntrykk på folk i leiren da 15 fra Jæren-området fikk dødsdom for englandsfart like etter at Jon og de tre andre var kommet til Grini. Dødsstraff for dette var innført i september 1941.

Den 27. september 1942 fikk Jon Arne sendt ut et brev til familien, som også ble siste livstegn fra han til dem. Han skrev blant annet: «Tenk når en gang oss skal samlast heim alle saman då skal det bli fest. … Eg har det bare bra frisk som få og stor er mitt løfte til Jesus som død på korset for … eg fell aldri frå». Men Jon Arne og de tre andre englandsfarerne ble dømt til fem års tukthus og sendt til Nazi-tyskland. Ferden gikk fra Grini til Akershus festning, deretter ble han og mange andre stuet inn i en fraktebåt.

Det er ukjent når, men Jon Arne kom etter hvert til Sonnenburg konsentrasjonsleir (i landsbyen Sonnenburg, i dag Słońsk i Polen). Ord kommer til kort når man skal skildre opphold fanger hadde i leiren. Jon Arne endte i et helvete av sult, hardt arbeid, terror og sykdom.

Jon Arne ble syk i 1944. Noe var galt med magen, og han klarte ikke å holde på maten. Han døde på en sykestue i Sonnenburg 20. september 1944. Kåre Dalhaug, en av de som hadde vært med på det mislykkede englandsfart-forsøket og også endt opp i Sonnenburg, skildret hva som skjedde på slutten: «Vi hadde ganske gode forbindelsar for enkelte av vaktene var i mot heile driten. Vi fekk vite alt med dei. Både at Jon var sjuk og korleis det stod til med han. Vi fekk også beskjed den dagen han døydde. Eg fekk beskjed den dagen han skulle gravleggjast. Ein av vaktene kom og sa at eg skulle kome borti døra. Vi stod oppe i ein fabrikk i tredje etasje. Der var ei stor dør som vi heiste varer ut gjennom. Oppi der stod eg i lag med vakta og passa på når dei kom ut av sjukebrakka og ned på gravplassen med han Jon. Eg spurde vakta om han kunne undersøke om eg kunne få vere med ned på gravplassen, og det gjorde han, men han kom tilbake og sa at det ikkje var mogeleg. Jon vart gravlagd på vanleg måte i ei enkelgrav».

I et brev familien Austnes fikk etter krigen fra en fange som hadde vært i kontakt med Jon Arne i Sonnenburg, forklarte han at Jon Arne fortsatt hadde godt humør og forsøkte å hjelpe andre med å holde oppe motet. Han fortalte familien at Jon Arne drømte om at når han kom fri skulle han kjøpe seg en båt som han ville kalle «Fridom», og med den skulle han reise rundt og fortelle folk om hvor viktig frihet er for menneskene.