Egil Hagen

Hagen meldte seg som 17-åring, den 9. mai, til tjeneste i den norske hæren under felttoget i Norge. Han meldte seg da opp ved Hoffsvangen i Østre Toten og fikk foreldrenes godkjennelse. I 10 dager deltok han i harde kamper på Hadeland. 

I hans notisbok fra disse ti dagene skrev han følgende på baksiden:

«For fedrelandet jeg kjemper og jeg vil kjempe så lenge det finnes tyske tropper i Norge. De som ikke kjemper for fedrelandet fortjener ikke å bo der.»

Etter Norge ble okkupert var Hagen flyger for Luftforsvaret. Han krysset grensa til Sverige 9. april 1941 og kom til England med fly fra Stockholm 31. januar 1942. Han fikk først opplæring i Little Norway, i Canada. I 1943 ble han overført til Storbritannia hvor han var flyger i skvadron 332. 

I løpet av krigsårene ble flyene han var i tungt beskutt, hvor han flere ganger måtte nødlande. Allerede under flyvetrening i England i 1943 ble Egil skutt ned av sine egne. Han styrtet i en hage og brakk ryggen, men klarte etter et lengre sykehusopphold å trene seg opp og komme seg tilbake. Også i skarp luftkamp med fienden opplevde Egil problemer, som å få flyet skutt i filler og å gå tom bensin, men han klarte alltid å lande trygt i alliert område. 

8. april 1945 ble Spitfire-jagerflyet han var i, skutt ned nord for Bremen, og han hoppet da ut i fallskjerm. I flere dager holdt han seg skjult, men ble til sist tatt til fange 12. april og ble satt i en fangeleir ved Lübeck i Tyskland. Der var han noen få uker før leiren ble frigjort av amerikanske styrker 3. mai. 

På vei ut fra Tyskland den 6. mai 1945 var Hagen passasjer på et DC-3 fly som gjorde en flygning fra Lüneburg i Niedersachsen til Reims i Frankrike. På dette flyet var Bernhard Law Montgomery, som ledet de britiske styrkene i Tyskland og general Alfred Jodl. Sistnevnte signerte i Reims Tysklands betingelsesløse kapitulasjon 7. mai 1945. Jodl representerte da Tysklands daværende statsoverhode Karl Dönitz.

Etter krigen fikk Egil tre barn. 

Basert på opplysninger fra familien og skriftlige kilder.