Arne Helge Westby

Følgende historikk er i stor grad den som ble benyttet for å presentere Westby på siden til De hvite bussene da han fungerte som tidsvitne:

Arne Westby ble født 6. januar 1920 og vokste opp på Nesodden. Født i det som den gang het Nesodden herred (kommune). Han ønsket tidlig å delta i motstandskampen, og i juni 1941 rømte han over til Sverige.

Arne var blant mannskapene på Kvarstad-båtene som dro fra Gøteborg 1. april 1942. Han ville til England for å delta på de alliertes side. Båten han var på, D/S Skytteren, var et gammelt hvalkokeri, og den rakk knapt ut av svensk farvann før den fikk en skade og ble liggende. Tyskerne sprengte båten, som la seg kraftig over på siden. Båten holdt seg flytende en god stund før den gikk ned. Mannskapet om bord ble tatt om bord i tyske fartøy.

Arne ble arrestert og holdt fanget i marineleiren i Fredrikshavn. Etter to døgn ble han sendt på transport gjennom Danmark sammen med rundt 120 andre fanger.

– Det var en anstrengende reise. Det verste var at vi ikke fikk vann, sier Arne.

Transporten endte opp utenfor Bremen i en leir for fanger som var plukket opp av sjøen. I begynnelsen var fangene isolert på en egen brakke med bare et lite område å bevege seg på. Etter en stund kom de til selve hovedleiren. Det viste seg at leiren var under Genève-konvensjonens beskyttelse, Røde Kors beskyttelse. Der var det til Arnes store overraskelse mulighet for å spille fotball og teater og de fikk også gå på skole. I tillegg fikk de Røde Kors pakker med mat. Som krigsfanger hadde Arne og kameratene visse rettigheter, men det forandret nazistene raskt ved å omgjøre statusen til varetektsfanger og forflytte dem til et fengsel i Rendsburg.

Der satt fangene i celler i fire måneder mens rettssaken pågikk. Det var en stor rettssak og de fleste fangene ble dømt til åtte års tukthus etter at krigen var slutt. Da rettssaken var over ble Arne transportert med tog videre til Sonnenburg.

– Transporten var lang og hard, og foregikk i såkalte kuvogner. Vi var lenket sammen to og to. Det var så trangt at ikke alle kunne ligge. Så vi måtte veksle på å stå og ligge.

Arne ble NN-fange. Ingen skulle vite hvor han var, han skulle forsvinne i natt og tåke. Han ble satt til hardt arbeid, og fikk ikke lov til å skrive og motta brev eller lese bøker. Han fikk heller ikke tilgang til lege når han ble syk.

– Jeg fikk en betennelse på øyet med små byller på øyelokkene. Jeg klarte ikke å jobbe, men fikk ikke lov til å komme på sykehuset siden jeg var NN-fange. Men jeg fikk lov til å komme til en stor sal med mange andre syke. Det var et fryktelig sted, mange hadde tuberkulose og difteri. En kveld var vi 27 som la seg om kvelden. Neste morgen var fjorten igjen i live.

De sanitære forholdene var fryktelige, forteller Arne. Fangene hadde store problemer med å holde lusene vekke, og selv om de fikk skiftet undertøy en sjelden gang så ble de ikke kvitt lusene. Arne kan ikke huske at han fikk bytte fangedrakt.

Da krigen nærmet seg slutten var Arne fange i Wolfenbüttel. Sammen med de andre fangene ble han evakuert til Magdeburg. Så skulle han, midt mellom den amerikanske og den russiske fronten sendes til et tukthus i Brandenburg. Men i nærheten av stedet Genthin måtte fangene gå av lastebilen og ble overlatt til seg selv. Fra Genthin karret han seg til byen Burg. Han kom frem helt utmattet og uten krefter til å gjøre noe mer. I den nordlige delen av byen fant han et hus med Røde Kors-flagg.

– Jeg gikk inn der og ble godt mottatt. Jeg hadde følelsen av at jeg skulle få bli fordi jeg ble lagt på en brisk. Jeg trodde jeg var i sikre hender, men plutselig kom det to gestapoer og hentet meg. Dermed bar det rett inn i fengsel i Burg. Etter flere forhør ble han dagen etter sammen med britiske krigsfanger ført til fangeleiren Stalag XI A, Samlager Atengrabow.

Da Arne så vidt hadde kommet seg etter disse påkjenningene ble han sammen med noen andre fanger befridd av amerikanerne den 2. og 3. mai. Selve hovedleiren med sine 59 000 krigsfanger ble befridd den 4. mai av russiske tropper fra den 1. ukrainske front.

Han ble tatt hånd om og fløyet til Frankrike og videre derfra til England hvor han ble lagt inn på sykehus.

– Jeg var fryktelig syk, jeg hadde gulsott, tykktarmsbetennelse, tuberkulose, det var litt av hvert. Det var i alle fall slik at jeg ikke ante hva som foregikk. Jeg kom ikke hjem til Norge før i november 1945, forteller Arne.

Han giftet seg etter krigen med en sykesøster han møtte under rehabiliteringen i England. Hun, Ruth Lederer, var østerisk og av jødisk herkomst. Hun var sendt av sine foreldre til England mens de selv, som kommunister, reiste til Moskva før helvete brøt løs. De møtte hverandre aldri igjen. Far fikk to barn med Ruth, Geir (nå Georg Lederer) og Lisbeth (Campbell) før han forlot Ruth og giftet seg med Liv f. Svendsen, og bosatte seg på Hønefoss. De ble skilt midt på 70-tallet. Arne flyttet senere til Krøderen (Krødsherad). Der bodde han alene til han de siste årene fikk seg en omsorgsbolig på Noresund (fortsatt Krødsherad) der han gikk bort 2. januar 2020.

Arne var en «hundemann» og jeger og fisker. Han var dommer på hundeutstillinger og jaktprøver i mange år. Han var også aktiv i Krigsinvalideforbundet i mange år som styremedlem.