Asbjørn Nilsen

Kjøpmann Asbjørn Nilsen, født 20. mai 1911 i Sarpsborg, ble arrestert etter en opprulling av flyktningeruten over Løkkevika/Skjebergkilen. Han ble arrestert i samme sak som Knut Adolf Winther, Hans Kristian Bjørnhu og Karl Magnus Johansen. 

Nilsen hadde først fangeopphold i Sarpsborg fra 1.-12. desember 1943. Deretter ble han overført til Grini; fangenummer 9286.

Vinteren 1943-1944 jobbet Asbjørn med isskjæring på Dærlivannet. Isblokkene ble fraktet med hest og slede til Grini for å kjøle mat. På våren jobbet Asbjørn på jordene på Nordlie gård, like ved Grini. Fra Grini ble han overført til utekommandoen Fornebu. 21. mai 1944 ble Asbjørn så overført til Bardufoss fangeleir ved Målselv i Troms. Bardufoss var utekommando for fanger fra Grini, Tromsdalen og Falstad i 1944-1945. Her satt han i fangenskap til frigjøringen.

Etter frigjøring vervet eksfange Nilsen seg til tjeneste for Hjemmefronten fra 7.-31. mai 1945. I tjenestebeviset hans fremgår det at siden det ikke var noen militære styrker til disposisjon for vakthold av verdier på Bardufoss, måtte vaktholdet derfor helt baseres på de som meldte seg frivillig. I første rekke var det 70 frigitte fanger, dertil sivilbefolkningen og Heimevernet på stedet. Nilsen var en av fangene som frivillig bidro i vaktholdet. Jobben gikk fint, men det var ikke bare enkelt med tanke på at det nå var kommet inn mange nye personer i leiren: tyskere, russiske krigsfanger samt arresterte norske nazister.

31. mai reiste 47 mann sørover fra Bardufoss. Nilsen var en av disse. Reisen gikk med tog gjennom Sverige. Han var tilbake i Sarpsborg 4. juni 1945.

Brakkesjef Sigurd Sognæs skrev etter krigen et 22-siders hefte kalt «Til gutta på barakk 2B Bardufoss», hvor også Nilsen satt. I innledningen står følgende: «Vi er no alle kommet hjem etter vårt opphold i Bardufoss fangeleir og minnene passerer revy. Vi minnes de mange hårde tørn vi hadde med ekstraarbeid, bensinkommandoer, snetråkking, snemåking m.v. […] Men vi minnes også alle de andre hyggelig episoder, og fremfor alt kameratskapet og den enestående samhørighet som hersket i leiren, og da særlig på barakk 2 B, den som lå vårt hjerte nærmest».